Unnfallenhet som dyd

EN VINTER FOR NOEN år tilbake ble jeg oppmerksom på at mange foreldre – særlig pappaer – i forbindelse med henting av barn lot bilen gå på tomgang. Jeg snakker ikke om et par minutters tomgang, men ti, noen ganger 20 minutter, og med en sky av eksos som resultat. Ved et tilfelle så jeg en stor SUV stå på tomgang utenfor en veikro, og da jeg gikk bort for å be sjåføren om å være så snill å slå av motoren, viste det seg at bilen var tom.

Jeg gikk inn på veikroen, stilte meg opp midt i lokalet og
spurte om noen der var eier av den grønne Land Cruiser parkert utenfor. Det ble helt tyst, men da jeg gjentok spørsmålet fra bord til bord, sa en kar i 30-årene at det var hans bil. Jeg spurte om hva som var grunnen til at
bilen gikk på tomgang mens han var inne og spiste. Han mumlet noe om et teknisk problem, men trodde visst ikke på sin egen bløff, tok seg i det og gikk på
offensiven ved å spørre: «Og hva har du med det å gjøre?»

Stirret opp fra tallerkenene. Jeg svarte som jeg pleide overfor pappaene som skulle hente barn, at når bilen går på tomgang over tid «forurenser den lufta som er for alle». Stemningen ble fortettet, samtlige stirret opp fra tallerkenene og mannen reiste seg og gikk mot meg, rød i ansiktet. Han ga til kjenne at jeg blandet meg med noe jeg ikke hadde noe med og at jeg for øvrig kunne dra dit peppern gror.