Boligkrisen få snakker om
FATTIGDOM: Nå handler ikke boligeierskap om tillit og tilpasning, men om tall i et regneark og rigide forskrifter.
BOLIGER: – Det paradoksale er at mange som mister boligen, faktisk har betalt lånet sitt punktlig i mange år, skriver Svein Inge Olsen.
Frederik Ringnes / NTB
En høstdag i 2010 ble mitt liv snudd på hodet. Jeg var nylig separert, sto midt i en livskrise, og ble innkalt til møte i banken. Der fikk vi beskjed: Huset måtte selges. Ikke fordi vi hadde misligholdt lånet, men fordi vi ikke lenger var to inntekter. Jeg gikk fra å være en del av middelklassen til sosialklient – til tross for at jeg hadde jobb. Det var ikke bare et økonomisk fall, det var et verdighetsbrudd. Et traume.
Dette til tross for at jeg fikk startlån av kommunen som anbefalte å beholde huset framfor salg og leie. Kommunens anbefaling hjalp ikke når bankene sa nei.
Denne personlige erfaringen har siden fulgt meg som et åpent sår. Den har også preget arbeidet mitt med Protestfestivalen, der temaer som ulikhet, utenforskap og fattigdom ofte har stått sentralt. For det jeg opplevde, er ikke enestående. Det skjer i dag – hele tiden – og det skjer oftere enn vi liker å tro.
Bestill abonnement her
KJØP
