Tynne argumenter om tynne argumenter

Fredag 16.10 intervjuet Vårt Land Andy Bannister (+sak, krever abb.) om hans kamp mot «nyateisters» tynne argumenter. Som et eksempel drar han frem at nyateister sier at å tro på gud er som å tro på julenissen. Å fremstille dette som representativt for nyateisters argumentasjon er i beste fall naivt. Samtidig er det å starte i feil ende. Det er nemlig teisten som sitter med bevisbyrden for sin påstand. Ateisten, være den seg ny eller gammel, har kun funnet teistens argumentasjon å være for tynn.

I enhver diskusjon er det viktig å starte i rett ende. Det er den som kommer med en positiv påstand, som har bevisbyrden for påstanden. Å forsøke å skifte bevisbyrden over på den som ikke aksepterer påstanden som sann, er dessverre en vanlig tankefeil. Bertrand Russel beskrev logikken bak plasseringen av bevisbyrden i det som nå er kjent som «Russels teapot». Han sa at hvis han påsto at det var en tekanne som var for liten til å se med et teleskop, som gikk i bane rundt solen mellom jorden og mars, så kunne han ikke forvente at noen skulle tro på ham kun fordi de ikke kunne motbevise eksistensen av denne tekannen. På samme måte er det teisten som kommer med den positive påstanden om eksistensen av en gud. En ateist trenger ikke sterke motargumenter for å ikke akseptere denne påstanden som sann. Ateisten er bare ikke overbevist av de argumentene som fremsettes av teisten.

Bannister bruker begrepet nyateist. Dette er et noe merkelig begrep. En ateist er per definisjon en som mangler en tro på påstanden om en gud. Det er altså ikke en aktiv tro på noe, men fravær av tro på noe. Det er vanskelig å se hvordan man kan ha en ny utgave av å mangle en tro. Når Bannister forklarer begrepet, som først ble brukt i 2006, ser man imidlertid hva som ligger bak. Nyateister beskrives nemlig som å være sinte på religion. De tillegges en egenskap som gjerne oppfattes som negativ. En slags variant av tankefeilen genetikk, der målet er å sette ned verdien av argumentasjonen basert på hvem avsenderen er. Eller i dette tilfellet hva de er, nemlig sinte.