Tydeliggjøring og polarisering i det kirkepolitiske demokratiet
KIRKEVALGET: De siste ti år har demokratiet i Den norske kirke endret seg fra et organisasjonsdemokrati til et politisk demokrati. Høstens kirkevalg finner sted samtidig med kommune- og fylkestingsvalget. Velgere får reelle alternativer og skillelinjer blir tydeliggjort. Utfordringen er at kirkedemokratiet kan bli polarisert.
KIRKEDEMOKRATI: Prosessene det siste tiåret har medført at det direkte politiske demokratiet har fått fullt gjennomslag mens det indirekte organisasjonsdemokratiet ligger i dvale. Men er siste ord sagt? spør Helge Nylenna og Stephen Sirris.
Øystein Franck-Nielsen
Vårt Lands religionsredaktør, Elise Kruse, kommenterer 9. mars høstens kirkevalg. Hun påpeker at det for første gang er tre nomineringsgrupper som stiller liste i tillegg til nominasjonskomiteens liste. Den senere tids mediesaker og spørsmål om spillerom for ulike syn, bygger opp til valgkamp. For bedre å forstå dynamikken i det som nå skjer i kirkedemokratiet, må vi tilbake til våren 2008.
I april er det 15 år siden alle stortingspartiene samlet seg om kirkeforliket. Avtalen medførte omfattende grunnlovsendringer gjeldende fra 2012: Evangelisk-luthersk tro var ikke lenger statens offentlige religion, kirkelig statsråd opphørte og Den norske kirke overtok ansvaret for å utnevne sine biskoper og proster. Et viktig premiss for kirkeforliket var en kirkelig demokratireform gitt den lave deltakelsen i menighetsrådsvalgene (3,6 % i 2001 og 4,1 % i 2005). Regjeringen og Kirkerådet nedsatte en arbeidsgruppe, Bakkevig 2-utvalget, for å utrede valgordningen.
Utvalget målbar to posisjoner knyttet til kirkedemokrati. Organisasjonsdemokratiet er velkjent i frivillighets-Norge der lokallag velger et styre som igjen velger representanter til høyere organisasjonsnivåer; et indirekte demokrati. Derimot velger medlemmene i det politiske demokratiet sine representanter direkte til alle organisasjonsnivåer. Dette er et direkte demokrati som ved kommune- og stortingsvalg. De to posisjonene har noe ulikt teologisk og sosiologisk grunnlag. Organisasjonsdemokratiet fremhever at aktive medlemmer bør bestemme og at menigheten konstitueres gjennom evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen. Det politiske demokratiet problematiserer skillet mellom aktive og passive medlemmer, og dåpen fremtrer tydeligere som konstituerende for kirkedemokratiet.
