Turist i militærdomsstolen

Jeg var i forbindelse med en reise i Palestina i november 2016 tilstede i den israelske militære domstolen Ofer, der palestinere fra den okkuperte Vestbredden ender opp etter pågripelse. Det er i år 50 år siden det ble innført et militært rettssystem på Vestbredden i forbindelse med okkupasjonen i 1967. Hundretusener av palestinere har i årenes løp blitt framstilt for miliærdomstolen og gjennomgått summariske rettsaker, av disse flere tusen barn ned i 12-årsalderen. Det militære rettsystemet er en viktig forklaring på hvordan det har vært mulig å holde et folk under okkupasjon i femti år. Hvordan denne rettsprosedyren med arrestasjoner foregår er lite kjent. I disse dager foregår en innsamlingsaksjon blant advokater i Norge for å skaffe fri rettshjelp til barn som stilles for den israelske militærdomstolen. Jeg har laget en personlig beretning med utgangspunkt i min egen frykt og usikkerhet i møtet med okkupasjonen .

Jeg våkner ganske brått denne morgenen i min 4-stjernes hotellseng. Solen har så vidt stått opp, og hundene som hadde holdt meg våken i natt, bjeffer ikke lenger. Vi hadde kommet til Ramallah kvelden før. I dag var den fjerde dagen av reisen i Palestina, på den okkuperte Vestbredden. Jeg hadde hatt merkelige drømmer. Jeg hadde sovet lite og ikke minst kjent på en slags skam fordi jeg hadde gått rett i fella og så lett hadde latt meg skremme, latt redselen slippe til. Det var jo nettopp det de ville, ikke sant?

Jeg hadde meldt meg på rundreisen i siste liten, uten andre forkunnskaper enn febrilsk skumlesning av de første 500 hundre sidene i boken til Odd Karsten Tveit, «De Skyldige». Jeg burde ha vært mer forberedt, men var det altså ikke. Som et merkelig apropos hadde jeg de siste dagene forsøkt å komme på tittelen til en film fra 80-tallet med William Hurt i hovedrollen og plutselig datt den ned i hodet på meg der jeg satt i hotellsengen : »Den tilfeldige turist». Akkurat. Det var meg. En slags nervøs observatør som foreløpig ikke greier helt å bearbeide det hun er vitne til, men i tankene i stedet stadig vender tilbake til det hun ikke skal, nemlig skrekkhistorier om norske personer som har blitt holdt igjen på flyplassen Ben Gurion. Holdt igjen for deretter å havne i varetekt under «kummerlige forhold» som de hadde beskrevet det på UD sine sider. Grøss! Tenk hvis jeg hadde blitt satt i varetekt sammen med et utall fremmede personer, måttet sove sammen med dem på skitne madrasser og i alles påsyn benytte et hull i gulvet som do. Selv om ingen av oss hadde hatt problemer ved innreise gjennom den helvetes security’en, så sto jo selvsagt utreisen igjen. Jeg krymper meg igjen ved tanken på fengsling på ubestemt tid, eller for mitt vedkommende, til neste flyavgang til Norge. Men, hva er det i forhold til den høyst reelle trusselen om faktisk fengsling, ofte på ubestemt tid, som henger over palestinernes hoder hver eneste dag. Året rundt...