Tom Egelands grums om Bibelen

Da Paulus ble en kristen og dro inn i Jerusalem for å forsøke å komme inn blant disiplene ble han først møtt med skepsis og avvisning. Men det tok ikke lang tid før disiplene snudde og aksepterte Paulus som en autoritet. For noen tar det åpenbart lengre tid for å nå frem til samme konklusjon. Tom Egeland er for tiden aktuell med ny bok hvor han i tillegg har skrevet en artikkel som stiller spørsmål ved Paulus’ autoritet hvor han fremstiller Paulus som en anti-helt i sterk kontrast til helten Jesus. Egeland påstår mye, uten å gi påstandene nevneverdig mye tyngde med fornuftig argumentasjon eller fakta. Jeg ønsker derfor å følge Barnabas’ eksempel og forklare hvorfor man bør være skeptisk til Tom Egelands skepsis.

Paulus dramatiske møte med Jesus

Den avgjørende hendelsen som gjorde Saulus til Paulus var møtet med Jesus på vei til Damaskus. Paulus dro som en forfølger av de kristne og endte opp med å frimodig forkynne budskapet om Jesus. Egelands problem med hendelsen er at den er først og fremst skrevet av Lukas og ikke av Paulus selv. Jeg deler ikke Egelands oppfatning at det ville vært problematisk dersom kun Lukas hadde skrevet om hendelsen ettersom at Lukas stort sett blir sett på som en svært troverdig gjengiver av historien[1], men Egeland overser dessverre hva han selv etterlyser; nemlig henvisninger til hendelsen fra Paulus selv. Når Paulus argumenterer for egen autoritet til menigheten i Galatia peker han på Damaskushendelsen og skriver «Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg.» (Gal 1:12). Også til menigheten i Korint viser Paulus til denne hendelsen da han adresserer oppstandelsen; «At Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv «...» aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster». Med andre ord har du henvisninger til denne dramatiske hendelsen både fra Paulus og fra Lukas. Paulus var ikke den eneste som tok en helomvending etter å ha møtt den oppstandne Jesus, men vi kan også bevitne radikale endringer i de andre disiplene som ble villige til å ofre alt for evangeliets skyld. Det er derfor vanskelig å tro at de ville overlate hvem som skulle være med å videreformidle dette evangeliet til tilfeldighetene. Til tross for dette leser vi at disiplene var trygge nok til å sende Paulus ut i dette oppdraget. Peter, som var en av Jesu nærmeste disipler, våget til og med å gi Paulus’ brev autoritet på lik linje med det Gamle Testamentet ved å kalle de for «Skriften». (2. Peter 3:12-13).