Steinar Opheim

Daglig leder i Tent

Området Nagorno ­Karabakh var en gjen­ganger i Dagsrevyen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. President Mikhail Gorbatsjovs politikk ga ­mange av Sovjet­unionens republikker håp om selvstendighet. ­Svekkelsen av unionen førte også ­etniske ­motsetninger til over­flaten. ­Nagorno Karabakh tilhørte Aserbajdsjan, men flertallet av innbyggerne var armenere. I en folkeavstemning bestemte ­majoriteten i ­enklaven at de ville innlemmes i ­Armenia. Dette ble ikke akseptert av ­myndighetene i Baku. ­Spenningene og krigen som fulgte, førte til voldelige overgrep mot armenerne som bodde i Aserbajdsjan og mot aserbajdsjanerne som hadde sine hjem i Armenia.

LES INNLEGGET TIL EGIL SJAASTAD: «I år er det 30 år siden tusenvis av kristne armenere ble utsatt for vold og forfølgelse»

Lidelse på begge sider

Gjennom å sitere en gutt som den gang var ti år gammel, ­­­­­beskriver Sjaastad noe av ­volden mot ­armenerne i Aserbajdsjan. Han nevner ikke at ­aserbajdsjanere bosatt i ­Armenia gikk ­gjennom tilsvarende ­lidelser. Dermed blir fokuset haltende. Han ­skriver rett nok at krisen ­skapte en flyktningstrøm også fra ­Armenia til Aserbajdsjan. De ­aserbajd­sjanske flyktningene skal ­imidlertid,­­ ­ifølge Sjaastad, ha fått med seg «all sin eiendom» på flukten. Sann­heten er at ­mange ­måtte etterlate det meste. Et stort ­antall mistet også livet på veien. Ifølge ­Human Rights Watch ble den største massakren i konflikten utført av armenske soldater utenfor ­Khojaly 26. ­februar 1992. Tallet på drepte er usikkert.­ ­Ifølge aserbajd­sjanske myndigheter døde 613 sivile hvorav 106 kvinner og 63 barn.

Høy tetthet av ­internflyktninger

Den aserbajdsjanske flyktning­strømmen var også langt større enn de 200.000 Sjaastad angir. Da ­armenske tropper rykket inn i Nagorno Karabakh, flyktet en stor del av den aserbajd­sjanske minoritetsbefolkningen både der og i områdene rundt. ­Siden Nagorno Karabakh var en del av Aserbajdsjan, ble ­disse ­menneskene imidlertid regnet som internflyktninger og ikke som internasjonale flyktninger. Det totale antallet flyktninger er usikkert. Anslagene varierer mellom 600.000 og én million. Situasjonen er fortsatt svært vanskelig for mange av dem. Selv i dag, nesten 30 år seinere, er Aserbajdsjan et av landene i verden med høyest tetthet av ­internflyktninger.

LES OGSÅ: To nordmenn står høyt i kurs i Armenia: Fridtjof Nansen og Bodil Biørn

Svart januar i Aserbajdsjan

Sjaastad ­skriver at armenere verden rundt nå markerer at det er 30 år siden det de kaller «Svart januar» og overgrepene de ble utsatt for i Aserbajdsjan. Volden mot ­armenerne begynte imidlertid en del tidligere, og jeg har ikke fått med meg hvorfor akkurat januar 1990 står sentralt. Jeg vet imidlertid godt hvorfor aserbajd­sjanere kaller januar 1990 for «Svart januar». De refererer til drapene på frihetsdemonstranter utført av sovjetiske soldater natten til 20. januar dette året. Flere republikker hadde en fredelig utgang av Sovjetunionen. I Baku åpnet imidlertid sovjetiske tropper ild. Ifølge aserbajdsjanske myndigheter ble 147 personer drept og mer en 800 såret. Den blodige natten til 20. januar 1990 ble en milepæl i den aserbajdsjanske frihetskampen. Selv sovjetvennlige aserbajdsjanere skiftet side og begynte å kjempe for at Aserbajdsjan skulle bli en selvstendig republikk.

Okkupert område

Sammen med familien flyttet jeg til Aserbajdsjan i 1996. Vi bodde i 20. januar-gaten i byen Ganja. ­Gaten var oppkalt etter denne mørke dagen, og vi fikk møte ­mange som hadde gjennomlevd t­ragedien. Ifølge ikkeverifiserte kilder, skal Gorbatsjov ha kalt ­angrepene mot demonstranter i Baku for det største feiltrinnet i hans politiske karriere.

Sjaastad går langt i å hevde at Nagorno Karabakh rettmessig tilhører Armenia. Dette strider mot oppfatningen internasjonalt. FNs sikkerhetsråd vedtok fire ­resolusjoner om ­Nagorno Karabakh mens krigen om ­området pågikk på ­begynnelsen av 1990-tallet. Her under­strekes det at territoriet tilhører Aserbajd­sjan. Sikkerhetsrådet ber armenerne flere ganger om å trekke seg tilbake fra områdene de har okkupert.

Ensidig fremstilling

I forberedelsen til vår tjeneste i Aserbajd­sjan leste jeg bøker og artikler både av armenske og aser­bajdsjanske h­istorikere. Det var interessant, men også skremmende, å se hvordan ­akademikere på begge sider gir ­ensidige fremstillinger av ­historien. ­Sjaastad beskriver ­virkeligheten slik den ser ut for en nå 40 år gammel armener som flyktet fra Aserbajdsjan for 30 år siden. Da er det kanskje ikke så rart at det bare er kristne armenere som er ofre og ­muslimske aserbajd­sjanerne som er overgripere. Som ­informasjon om hva som faktisk skjedde, fungerer imidlertid en slik svart-hvitt historie dårlig.

LES MER:

Erling Rimehaug: «USA anerkjenner at armenere ble utsatt for folkemord for hundre år siden. Det våger ikke Norge»

Den tyrkiske invasjonen i Syria vekker til live minnene om folkemordet på syriske og armenske kristne for hundre år siden

Mens andre land hyller sine krigere og konger, er Armenias nasjonalhelt en mann som skapte et alfabet