Hilde Charlotte Solheim

Forfatter og journalist

Trond Giskes velregisserte vei tilbake mot maktposisjon i Ap er ikke overraskende. Antakeligvis har det ikke vært spesielt vanskelig engang. At Ap, ved å ha Giske i et sentralt verv kaster sin posisjon som likestillingsparti ut med badevannet, er et lite offer for Giske, som lenge har vist at han setter sin personlige «rett» til et sentralt verv høyere enn partiets beste.

LES OGSÅ: Giske er ydmyk og rørt over innstilling til nytt toppverv. – Helt absurd, mener varsler

Nølende håndtering fra Ap-ledelsen

Skjønt, hvem kan klandre han? Nølende håndtering av sakene mot Giske i partiet er regelen, ikke unntaket. Ap slepte beina altfor lenge da varslene kom inn vinteren for snart tre år siden. Partiet klarte ikke å skjerme varslerne, som måtte tåle å få sin identitet lekket til mediene. I media havnet også angivelige dokumenter fra saksbehandlingen, hvor beskrivelsene av hendelsene det var varslet om var så omskrevet at forholdene framsto uskyldige og bagatellmessige. Stadig nye saker i media om upassende oppførsel fra Giske og nestlederkollega Hadia Tajiks valg om å lese høyt fra varslene på et møte i partiets sentralstyre måtte til, før behandlingen i partiet haltet til en klar konklusjon.

«Arbeiderpartiet har i dag, 25. januar 2018, ferdigstilt behandlingen av disse varslene, og kommet til at det i flere av tilfellene har vært brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering», het det i pressemeldingen fra partiet. Likevel mener utrolig nok mange i Trøndelag Ap at Giske er rett mann på toppen av fylkespartiet. Kanskje må man grave i partiets tradisjoner for å forstå hvorfor. I valget mellom nøling og handlekraft velger mange partifolk det siste. Partiet har historisk satt menneskelige hensyn til side når det har vært ansett nødvendig. Ap er «f... ingen søndagsskole», fastslo den mektige partisekretæren Håkon Lie i sin tid.

Giske på offensiven

Tradisjonen for å velge rå makt framfor etikk og moral blir en giftig miks kombinert med hangen til «alternative fakta» som er en del av tidsånden. Dette er en trend Giske utnytter til fulle. De fra partiledelsen som kunne gått i rette med Giske og kona, når de omskriver historien om hans brudd på partiets eget regelverk mot seksuell trakassering, varsel for varsel, ord for ord, glimrer med sitt fravær.

Så offensiv var strategien at Giske og kona hadde en uttalt plan (avslørt av Dagens Næringsliv i oktober 2019) om å presse norske medier til å stoppe omtale av varslingssakene mot ham som «seksuell trakassering» fordi dette er forbudt etter Likestillingsloven og derfor «en anklage om en straffbar handling». Planen ble rullet ut overfor redaksjoner som omtalte sakene mot Giske sist høst. Til slutt måtte likestillingsombud Hanne Bjurstrøm, som håndhever loven, rykke ut i media og presisere at ekteparets lovtolkning var feilaktig.

LES OGSÅ: Alle kvinnene som varslet om Giske, har forsvunnet ut av Stortinget: – Ble for vanskelig

Har Giske tatt ansvar?

Men han må da snart ha gjort opp for seg? Vi har nylig sett et av nasjonens største idrettsikoner, Petter Northug, legge seg flat, erkjenne sine ansvarlige handlinger og varsle at han skal få profesjonell hjelp. Han tar ansvar for sine handlinger og erkjenner at han ikke fortjener sympati. Slik oppførsel kan være et første skritt mot fornyet tillit, om angeren framstår reell. Den veien starter alltid med å ta ansvar for sine handlinger og vise ektefølt anger.

Det finnes ulike leirer i spørsmålet om en person som har drevet med maktmisbruk og seksuell trakassering bør få komme tilbake til politiske verv. Jeg er blant dem som har holdt muligheten åpen. Når vi i Norge mener straffedømte forbrytere kan rehabiliteres, kan det være mulig å se for seg at endring og personlig utvikling kan bane vei for et comeback.

Dette ville fordre reell beklagelse, en uforbeholden unnskyldning til sine ofre og vil kreve tid. Tillit som er brutt, bygges opp møysommelig og over tid. Forsoning kommer når man på en troverdig måte påtar seg ansvaret for egne handlinger og viser anger.

Motstanden mot Giske handler ikke om maktkamp

Giske har konsentrert seg om å omskrive og bagatellisere sine handlinger. Dette synes å ha lykkes spesielt godt i Trøndelag. Det typiske med Giske-varslene er at ofrene har vært betydelig yngre og på politiske møter eller på jobb. Det har altså foreligget en stor ubalanse i makt og status. Oppmerksomheten har vært uønsket. I Giskes framstilling handler varslene mot han primært om maktkamp. Sakene det er varslet om er omskrevet til å handle om en fyr i 40-50-årene som har drevet «umoden sjekking» og vært lite bevisst egen maktposisjon. Dette er en utilgivelig skjønnmaling av gjentatte saker med uønsket seksuell oppmerksomhet mot unge kvinner fra en godt voksen mann i maktposisjon. Jenter og unge kvinner i politikk og arbeidsliv fortjener at vi setter ned foten for slik oppførsel.

Men det er jo bare maktkamp? Mange av Giskes ofre og motstandere har forlatt partiet eller er ikke lenger aktive. Flere forsvinner fra Stortinget ved neste valg. På samme måte som #metoo ikke er én koordinert bevegelse, er ikke vi som reagerer på Giskes maktmisbruk én fløy i en maktkamp. Mens Giskes arbeid for å sikre maktbasen tilsynelatende aldri hviler, har de fleste som kjemper mot maktmenns utnyttelse av unge kvinner en dagjobb som handler om andre ting enn om Trond Giske bør ha verv i Ap. Det er ikke én fløy som kjemper mot en rask rehabilitering av Giske, selv om det ikke er noen hemmelighet at hans forhold til Oslo-partiet er kjølig.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: Det lønner seg ikke å varsle mot mektige mennesker. De vinner på sikt

Tilbakeslag for Metoo

Arbeiderpartiet er grunnlagt på ideen om vanlige arbeidsfolks frihet og rettigheter. Frihet fra utbytting, utnyttelse, maktovergrep og annen upassende oppførsel. Denne friheten gjelder alle, eksempelvis unge AUF-jenter på nachspiel, studenter i møte med en mektig statsråd, servitører på Fafo-fest, ansatte i Næringsdepartementet, og UD-praktikanter.

Et valg av Trond Giske som fylkesleder i Trøndelag, vil være er et slag i ansiktet på varslerne i Giske-saken og på oss som trodde tiden var kommet da maktmisbruk kunne stoppe politiske karrierer. Det er også et trist tilbakeslag for #metoo i Norge.

 

LES MER:

Marianne Marthinsen tar ikkje gjenvalg: «Eg skulle ønska Trond Giske hadde sett partiet først»

Berit Aalborg: «Flere Ap-kvinner opplever klimaet som giftig i kjølvannet av Giske-saken»

Feller hard dom over Trond Giske: – Han aksepterer ikke definisjonen av seksuell trakassering

Veslemøy Østrem: «Giske er ikke alene om å ha vært «uutholdelig umoden» om egen makt»