Søsterkirkene på Gran

Når det åpnet seg en mulighet for sammenhengende fridager mellom to feriebolker med familien, var valget lett. Det måtte bli pilegrimsvandring, selv om jeg denne gangen ble nødt til å vandre alene. Men det er noe fint med det også. En annen type mestring, der du kun har deg selv å rådføre deg med. En annen følelse av stillhet og frihet som tiltar for hver kilometer du tilbakelegger. Men også en følelse av ensomhet, der du må klare deg med eget selskap og innta mange stunder og måltider alene.

Jeg kjente på en rastløshet

Det startet svært bra, og jeg kjente sterkt på den frihetsfølelsen som jeg hadde drømt om. Men etter hvert ble den erstattet av en noe mer urolig kjensle. Var det kontrasten til den hektiske hverdagen som gjorde seg gjeldende, eller var jeg rett og slett utrent i å være alene? Jeg kjente på en rastløshet. Det var som om jeg hele tiden måtte komme meg videre. Jeg sov urolig om nettene, drømte livlig og våknet grytidlig. Jeg tolket det som et tegn på en slags tilbaketrukkethet og jeg begrunnet det med at jeg hadde lite erfaring med å vandre alene. Men kunne det egentlig handle om noe helt annet? Et savn eller en lengsel som jeg ikke tok på alvor. For der hvor jeg valgte overnatting med svømmebasseng og besøk på glassverk, verket kanskje sjelen min etter noe annet.