Solidarisk ansvarlighet – et etisk perspektiv på klimakrisen
KLIMA: Selv om aktivistene har et ansvar for å ikke eskalere aksjonene slik at de utarter til vold overfor mennesker og dyr, har regjeringen og de politiske partiene et ansvar for at klimatiltakene som trengs, faktisk iverksettes.
AKTIVISME: Moralsk betraktet har unge aktivister en god sak når de protesterer mot sviket de opplever, i en situasjon der skaden de påføres er grundig dokumentert av vitenskapen og nå også konkret erfart av stadig flere, skriver Jan-Olav Henriksen og Arne Johan Vetlesen.
Matt Dunham
Den største oppgaven vi står overfor i klimakrisen er å utvikle en solidarisk ansvarlighet. Det innebærer at vi alle, både som enkeltpersoner og politiske og finansielle institusjoner, bedrifter og lokalmiljøer tar ansvar overfor krisen vi står i. Ingen kan være utelukket fra den; vi må bære byrdene sammen. Dette etiske perspektivet har flere implikasjoner. Det betyr ikke at byrdene som følge av klimaendringene skal fordeles likt. Det finnes allerede områder i verden som bærer byrder og kjenner konsekvenser i form av forurensning, flom, tørke og ressursknapphet som ikke kan sammenliknes med de hittil minimale konsekvenser vi merker av klimaendringene i vårt land, komparativt sett.
Samtidig synes det å være en økende anerkjennelse av at ressursbruk og livsstil i noen få, rimelig rike land påfører andre slike byrder. Å dele byrdene i solidaritet krever å erkjenne ulikheten i makt og det faktum at noen er ansvarlige for andres lidelse. Solidarisk ansvarlighet som den vi argumenterer for her, er verken bestemt av landegrenser, eller begrenset til mennesker i andre deler av verden. Den må også handle om av vi anerkjenner vårt ansvar for andre levende arter på jorden, og vår avhengighet av disse. Menneskers liv må ses i sammenheng med annet liv.
Krisen vil tilta
Bestill abonnement her
KJØP
