Skolegudstjeneste – en julenøtt
FORKYNNELSE: Like sikkert som at julenøtter legges ut i statskanalen kommer debatten om skolegudstjenester i den tidligere statskirken. Men skolegudstjeneste er også en julenøtt – en religionspolitisk nøtt som må knekkes for å se hva slags prinsipper og pragmatikk som ligger igjen.
GUDSTJENESTE: «Politikernes tale er klar – tross skiftende regjeringer: Skolegudstjenester bør skoleeiere legge til rette for», skriver Ole Jakob Løland. På bildet: julegudstjeneste i Østenstad kirke i 2014.
Bård Bøe
Noen argumenterer som om norske politikere har vedtatt en mer restriktiv form for sekularisme i Norge enn det både grunnlov og lov om tros- og livssynssamfunn legger opp til. Opplæringslovens nye forbud mot forkynnelse tolkes derfor som om skolen ikke kan vedlikeholde tradisjonen fra statskirkens tid med skolegudstjenester. Men det store flertallet av norske politikere har ikke gått inn for et så skarpt skille mellom stat og religion som en slik streng sekularisme skulle tilsi. Vår sekularisme er mer livssynsåpen – slik Stålsett-utvalget uttrykte det med sin språklige nyvinning.
Debatten blir klarere med litt opprydning fra de ulike meningsmotstanderne. For det første kan gjerne Den norske kirkes ledere og de folkevalgte politikerne ta på alvor at en gudstjeneste inneholder forkynnelse. Tross alle fine ord om tradisjonsformidling så er og blir en religiøs seremoni uttrykk for forkynnelse. Det krever en forskyvning i argumentasjonen om skolegudstjenestens berettigelse i en tid hvor forbudet mot forkynnelse i skolen skal håndheves.
For det andre trenger ikke skolegudstjeneste være en del av skolens opplæring, selv om det foregår i skoletiden. Lærerne trenger ikke å ta aktivt del i forkynnelsen i kirkerommet. De trenger ikke å synge salmer eller delta på noe annet vis enn de gjør ved å være observatører på en ekskursjon til et hindutempel eller en muslimsk moské.
