Sekulariseringen – onde, eller mulighet for folkekirkene?
FOLKEKIRKER: De tomme kirkebenkene ikke fylles gjennom bebreidelser, moralske pekefingre eller forklaringer moderne mennesker står frie til å avvise. Som folkekirker er vi på mange måter i samme båt, og bør søke å samarbeide.
MULIGHET: Sekulariseringen er ikke bare en trussel, men også en mulighet til å reformulere troen og teologien på en slik måte at mennesker i dag kan oppleve at den har betydning for deres liv, og at kirken fortsatt er en institusjon som fortjener tillit og som inviterer inn i et fellesskap både med den treenige Gud og med hverandre, skriver Stephanie Dietrich.
I Vårt Land 6.2.2023 kommenterer Østereng og Hovdelien mitt innlegg om pave Benedikt. De leser min artikkel som en ren kritikk av den romersk-katolske kirken. Det stemmer ikke. Jeg reflekterer over både den romersk-katolske og de protestantiske kirkers utfordringer. Hva er det så som vi er uenige om?
Kirken og paven
For det første, så er vi nok uenige om den avdøde pavens teologi og kirkeforståelse. Det er, slik de også påpeker, kjent at Benedikt i sine yngre år var konsulent under arbeidet med det andre Vatikankonsilet, og samarbeidet tett med reformvillige teologer som Küng og Schillebeeckzx. Det andre Vatikankonsilet, med sin vektlegging av kirken som gudsfolket «in via», på vandring, innebar prinsipielt muligheten for en radikal nyorientering for den romersk-katolske kirken. Det innebar også en viss anerkjennelse av andre kirkesamfunn, men aldri som Kirken, i «full forstand».
