Særnorsk kirkeøkonomi
TILSKUDD: Kirken er en på ingen måte uten erfaring nå det gjelder selvstendig kirkeøkonomi. Erfaringer fra andre land kan gi verdifulle impulser til strategisk gjennomtenkning av framtidig kirkeøkonomi. I kirken kan en ikke bli passivt sittende og avvente politikernes avgjørelser.
– Kirken selv må her være pådriver for å komme fram til gode, frivillige og rettferdig ordninger! En må ansette eksperter med kreativitet og kunnskap om økonomi. En kan alt nå opprette en ordning med fast innbetaling til menighetsarbeidet, skriver Bjørn Sandvik.
Tor Richardsen/NTB
Norge er på mange områder et annerledesland. Det gjelder også kirkeøkonomi, finansiering av kirkelige virksomhet. Det tidligere statskirke-systemet i Norge er nå opphevet, men Den norske kirke blir i en ny paragraf 16 i Grunnloven definert som «den norske folkekirke, som sådan blir den understøttet av Staten».
Folk flest i vårt land har ikke tenkt mye på hvordan kirken har fått sine penger. Prestene har være lønnet av staten, utgiftene til kirkens virksomhet har vært dekket av det offentlige. Kirken har vært «gratis», i likhet med brannvesen og helsestell. Det er først i forbindelse med skillet mellom kirke og stat vi har fått diskusjon om kirkeøkonomi. Ved stortingsvedtaket om endring av forholdet mellom stat og kirke i 2008, det såkalte «kirkeforliket», kom spørsmålet opp om finansiering av kirken, blant annet om medlemsavgift. En politiker advarte mot innføring av medlemskontingent der folk tvinges til å ta et økonomisk valg for å være medlem i kirka, og det er ganske typisk.
Terminologien i loven
Bestill abonnement her
KJØP
