Rosenkål

Helt siden jeg var liten gutt har det vært min jobb å rense rosenkålen til søndagsmiddagen. Fortsatt gjør jeg dette - med glede! - men jeg ser fram til å overlevere denne ferdigheten, og tradisjonen, til mine egne barn. Lære dem det kontemplative ved å stå der ved kjøkkenbenken, pille hullete blader og skjære vekk stygge flekker, mens tankene kan få vandre fritt.

Ett av spørsmålene som melder seg, der jeg står, er: Hvorfor i all verden er så mye av rosenkålen jeg kjøper i butikken så stygg og ubrukbar? Når jeg er ferdig er avfallshaugen nesten like stor som skåla med spiselig kål. I en verden der moderne bioteknologi kan gi oss designerbarn, og EU kan gi oss snorrette agurker - må det være slik?

Misforstå meg ikke - jeg klager ei. Tvert om - hadde alle rosenkålene vært perfekte og klare for gryta, så hadde jeg gått glipp av noe vesentlig, noe som gir livet mitt glede og mening. Det er en av grunnene til at jeg misliker å bruke frossen rosenkål - helt uavhengig av smaken. Der jeg står og vurderer hvert rosenkålhode som det individ det er, skjærer til og forkaster, er det nesten som om jeg er med på å avle fram min egen mat.