«Retten til familieliv er en menneskerettighet. Norge nekter flyktninger denne rettigheten»
FLYKTNINGER: Folk lever i økende grad transnasjonale liv. Det har politikerne anerkjent ved å åpne for dobbelt statsborgerskap. Flyktningers transnasjonale bånd og behov for å kunne reise møtes derimot fortsatt med mistenksomhet.
PASS: For mange vi har intervjuet betyr det norske passet ikke bare sikkerhet og tilhørighet til Norge, men også muligheten til å møte familiemedlemmer man ikke har sett på årevis, og til å skape nettverk på tvers av landegrenser, skriver Kari Anne Drangsland og Marry-Anne Karlsen.
Terje Pedersen
Å kunne reise til utlandet, enten det er på ferie, studieopphold, eller for å besøke familie og venner, er noe mange av oss som har norsk statsborgerskap tar for gitt. For flyktninger som har fått opphold i Norge er det imidlertid blitt stadig mer utfordrende å bevege seg over landegrenser.
I påsken skrev NRK om syriske Amika i Rogaland, som ikke har kunnet besøke familien på 10 år. Han fikk heller ikke være med studievennene på utveksling til Irland selv om han hadde lovlig opphold i Norge. Amikas historie berører, og hans situasjon er dessverre ikke unik. I vår forskning på endringene i norsk asyl- og integreringspolitikk etter 2015, ser vi at disse i praksis fører til en innskrenking av flyktningers mulighet til å reise. Denne innskrenkningen rammer også skjevt. Det er særlig mennesker med lite skolebakgrunn og helseproblematikk som får retten til å reise satt på vent. Konsekvensene av denne politikken gjør det nødvendig å spørre: Er den hensiktsmessig?
Blått pass
