Karin Kilden

Samfunnsdebattant

Jeg vokste opp i et lite, kristenkonservativt miljø på Østlandet på 80-tallet. Vi deltok på møter og arrangementer i menigheten flere ganger i uken fra vi var barn. Da vi kom i tenårene var det forventet at vi sluttet å omgås «vanlig verdslige mennesker» på fritiden, for å ikke bli forledet av djevelen og synden «ute i verden». Jeg stilte ikke spørsmålstegn ved dette, det virket svært naturlig.

I oppveksten ville jeg gjerne gått på en skole med likesinnede for å slippe å føle meg så annerledes. I ettertid er jeg lykkelig for at jeg ikke «slapp» den vanlige, norske skolen, og tenker med skrekk og gru på muligheten for at jeg skulle ha gått på skole i menighetens regi.

Forbud mot friskoler

Det er en utbredt oppfatning at vi ikke kan forby religiøse friskoler fordi det antas å stride mot religionsfriheten. Det er få klare svar, og tilsvarende mye «tror» og «mener» når dette diskuteres. Parallelt med frykten for å avgrense foreldres religionsfrihet, er det bred enighet om at barn har selvstendige rettigheter til tros- og tankefrihet. Kjernespørsmålet må være hvordan man skal trekke opp grensene mellom foreldres rett til å oppdra sine barn i sin egen tro, og barnets selvstendige rettigheter på feltet.

Jeg mener det er svært viktig at alle barn har én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning. I min barndom var skolen riktignok en ert, og familie og menighet en klode til sammenlikning, men likevel vil jeg si den sekulære skolen var svært viktig for min mulighet til å gjøre selvstendige tros- og livssynsvalg senere i livet.

LES OGSÅ: Ap vil gi kommuner rett til å stoppe friskoler: – Dette er skoler som kan utkonkurrere den offentlige skolen

Argumenter fra Sverige

I Sverige er et forbud mot etablering av nye religiøse friskoler på trappene, og det er interessant å se på noen argumenter. Daniel Färm, leder i Tankesmien Tiden skriver i Aftonbladet i juni 2019:

«Det finnes et betydelig tolkningsrom i internasjonal rett som regulerer religiøs undervisning. Europakonvensjonen bør tolkes som at staten ikke skal diskriminere den som vil tilby religiøs undervisning på kveld, helger og i ferier. Den påbyr ikke land å skattefinansiere religiøse friskoler eller at disse skal omfattes av skoleplikten.» (min oversettelse)

Bo Rothstein, professor i statsvitenskap, skriver i en artikkel i Gøteborgsposten i juni 2019:

«Det faller på sin egen urimelighet at en skole som hviler på en spesifikk religiøs oppfatning skulle kunne forholde seg upartisk og saklig til elever som bekjenner seg til andre livssyn (...). Motivet for å drive en skole på religiøs grunn er naturligvis å fremholde nettopp denne religionens forrang framfor andre livssyn» (min oversettelse).

Barnets tankefrihet

Det virker rimelig å anvende Rothsteins argumentasjon også her til lands. I Norge er friskoler pålagt å bygge på formålet med likestillings- og diskrimineringsloven, men det er saklig grunn til å betvile om de reelt formidler verdien av kritisk tenkning og like rettigheter for alle, inkludert homofile, ateister og mennesker med andre livssyn. Her vil jeg svært gjerne bli gledelig overrasket over belegg for det motsatte. Men minst like viktig som formidling av likestilling og kritisk tenkning er det imidlertid at arenaen er sekulær og fri for andakter og bønn.

Foreldre har rett til å lære barna sine nøyaktig hva de vil. Det kan iblant inneholde ideer en majoritet vil si er uakseptable å pålegge et barn, men det kan vi ikke gjøre noe med. La oss så gjette: Hva er sannsynligheten for at disse barna også blir tatt med i menigheter og miljøer der de samme holdningene formidles? Antakelig nokså høy. Disse barna får altså dobbel dose. La oss gjette en gang til: Hvilke barn har foreldre som også ønsker at de skal gå på en religiøs friskole? Nemlig. Trippel dose altså. Det er fristende å stille spørsmålet retorisk: Hva gjenstår da av barnets selvstendige tanke- og trosfrihet?

LES OGSÅ: Tidligere Jehovas vitne står fram: – Folk må få vite sannheten

Den svake part

Mange historier viser at dess mer innholdet i den private, religiøse oppdragelsen fraviker majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn, dess høyere er sannsynligheten for at foreldrene også ønsker å kontrollere hvilken påvirkning barna får på andre arenaer, og desto viktigere er det at nettopp disse barna har én sekulær arena der de får en liten motvekt mot trykket fra mor, far, familie og menighet – nemlig skolen.

Når ulike menneskerettigheter skal vektes mot hverandre, er det all grunn til å ta den svakes part. I møte med religiøs påvirkning er det soleklart at det er barnet som er den svake part, og vi må som samfunn gjøre det vi kan for å tilby dette barnet en ørliten sjanse til å skape seg et liv som går på tvers av foreldre og menighet hvis det med tid og modenhet skulle ønske det.

Mange religiøse ønsker å heve religionsfriheten over andre menneskerettigheter. Det er det sekulære samfunnets ansvar å være vaktbikkje og balansere de ulike menneskerettighetene mot hverandre, og ikke servilt rygge tilbake i møte med religiøse krefter som mener seg diskriminert. Å forby religiøse friskoler for å imøtekomme barns rettigheter er et rimelig sted å starte.

LES OGSÅ: Kristen privatskole-boom

LES OGSÅ: Kristen privatskole utkonkurrerer offentlig videregående