Religionsfrihet i Norge 2030

Nordmenn er blant de minst religiøse i Europa, heter det i Inkluderingsutvalgets offentlige utredning, NOU 2011:14. Selv om en betydelig majoritet er medlemmer i Den norske kirke, så legger flertallet lite vekt på troen i hverdagen. Samtidig har vi en stor innvandring fra europeiske land der katolisismen står sterkt. Det er derfor den sterkest voksende religionen i Norge. På andre plass kommer islam, på grunn av innvandringen fra land utenfor Europa. Vi blir mindre religiøse, samtidig som vi får nye naboer som legger stor vekt på sin tro i hverdagen og som finner sterke felleskap i sin menighet.

Dette gjør oss usikre. Mennesker som kjenner seg forpliktet på troen sin, synes bedre og utfordrer mer når de ikke tilhører flertallsreligionen. Dette utfordrer både kristne og ikke‐troende i Norge.

Religionsfrihet på norsk har i hovedsak handlet om et land som har beveget seg fra en stat basert på luthersk kristendom, som etter hvert aksepterte kristne dissentere og ikke-troende humanister. Men allerede på 1970 tallet ble liberale syn på viktige verdispørsmål majoritetens syn, og de vant gjennom politisk. Abortkampen og kvinnekampen var gjennombruddet for dette. Siden har disse verdiene stort sett vunnet. Siste eksempel var felles ekteskapslov. Teologisk konservative kristne i Norge har vært på defensiven i 40 år. I 1968 trakk Hans Skjervheim opp et dilemma for den liberale majoritet: Skal de liberale frihetene også gjelde for de kreftene som vil avskaffe disse frihetene? Skal vi tolere de intolerante?