Prinsipielt om samliv

Alf Gjøsund hevder jeg ikke tar meg bryet med å argumentere prinsipielt for mitt standpunkt om at teologistudenter som er samboere bør få ordineres. Her får han svar.

Publisert Sist oppdatert

Som prest er mitt utgangspunkt dette: Biskopen har tilsyn med meg. Hvordan jeg fører mitt liv er av kirkens interesse, det skal være en sammenheng mellom liv og lære. Så blir spørsmålet: Hvilke kriterier skal jeg måles etter? Selv har jeg ofte tenkt at KE Løgstrups ontologiske betraktning om at vi skal til enhver tid ta vare på det av et annet menneskes liv som ligger i våre hender, som et godt prinsipp. Jeg tror livets hjørnesteiner er kjærlighet og nåde, og at vi alle er kalt til å elske og tjene Gud og hverandre som etterfølgere av Jesus fra Nasaret. Da gjelder det å finne en slags essens i evangeliets etikk som vi kan bruke som målestokk. Slik fungerer Løgstrups etiske fordring for meg.

Så hører jeg noen si at det blir for vagt. Det gir ikke biskopene noe å styre etter. Derfor må vi ha noe mer håndfast. Konkrete krav. Så selv om samboerskap ikke er galt per se, vil vi kreve at prester gifter seg.

For meg blir det som å si at selv om det er lov å drikke alkohol, må alle prester være avholdsfolk.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP