Predikanter - be om unnskyldning!

Titusener av dem i min generasjon som er eller har vært aktive kristne, er blitt vekket til omvendelse av forkynnere som har "bevist" at Jesu gjenkomst kunne inntreffe meget snart. Bevisene var basert på oppfyllelse av bibelske profetier som angivelig gjaldt internasjonale konflikter, fremveksten av sosiale og kulturelle endringer, nye politiske nettverk, FN, EEC - men først og fremst hver minste bevegelse av grenser og konstellasjoner i Midtøsten. Flere av de største suksesser i norsk evangelisk vekkelse var basert på denne forkynnelse - fra Rein Seehus til Emanuel Minos (for å begrense meg til min egen levetid). Den sentrale pinselederen Thoralf Gilbrant skrev en en serie på fire bind med tittelen "Tidens tegn", og Filadelfiapastoren Erling Strøm solgte boken "Israel samling - Jesu gjenkomst" i store opplag. Og fortsatt selger Hermon Forlag boken "Det har ringt for tredje gang" av Emanuel Minos. I min ungdom ble det aldri holdt en møtekampanje hvor dette tema ikke ble brukt for å overbeviste ufrelste om å søke Herren mens det ennå var tid. Han kunne komme i morgen. Han kunne komme inatt. Og ofte var det de engsteligste - det vil si barn og unge - som først og fremst forstod alvoret og måtte sikre seg mot den katastrofe det måtte være å bli stående tilbake på den onde jord mens mor og far forsvant til Himmelen.

Jeg brukte dette virkemiddel selv som predikant. Erkjennelsen gjør meg vondt.

Når nå datoen 21. desember i en annen sammeheng ble utropt som dommedag og verdens ende, ble jeg minnet om det traume vekkelses-kristendommen ved tilsvarende spekulasjoner har påført mengder av forsvarløse sjeler i vår egen kultur, og jeg har gått ut i sosiale media og spurt dagens kristne predikanter om de fortsatt går god for denne bibelforståelsen. Så langt har responsen vært svak, men jeg har festet meg ved en artikkel av Vårt Lands Erling Rimehaug som skriver i Korsets Seier at denne teologien skyldes mistolkninger. På Twitter hevder han at dette er foreldet som vekkelsesforkynnelse. Hvis dette skulle være riktig oppfattet (og Rimehaug burde vite hva han snakker om), ville det glede meg, selv om jeg da håper at ikke de stadig mer populære karismatiske fenomener overtar som villedende trosbevis for søkende mennesker.