Pavens krigsdilemma
KIRKELIG DIALOG: Noen savner nok en sterkere fordømmelse av Russlands krigføring fra pave Frans. Spørsmålet er hvor langt han kan gå og samtidig holde døren åpen for et kirkelig fredsdiplomati.
KIRKEDIPLOMATI: «Ved å ikke fordømme Putin-regimet eksplisitt, skaffer pave Frans seg et rom hvor kirkens fredsdiplomati kan komme til sin rett», skriver kronikkforfatterne. Her fra da pave Frans og patriark Kirill signerte en felles erklæring om religiøs enhet i 2016.
Gregorio Borgia
Pave Frans har fordømt krigen i Ukraina i sterke ordelag. Han avfeier Putins propaganda om at det bare dreier seg om «militære operasjoner» og fordømmer det i stedet som en krig som forårsaker «død, ødeleggelse og nød».
Men som Vatikanstatens overhode konfronterer han ikke Putin på direkte vis. Han unnlater å nevne «Putin» eller «Russland» i sine taler, og han bruker heller ikke det ladede begrepet «invasjon».
Pavens moralske fordømmelse henter derfor ikke sin kraft fra det mange av oss ser på som Putins uhyrlige maktmisbruk overfor et militært underlegent broderfolk, eller Ukrainas relative uskyld i forhold til Russlands grove folkerettsbrudd. Paven tar verken utgangspunkt i et skjevt styrkeforhold mellom to stater eller i at skylden primært ligger hos Goliat – ikke hos David. Så hvorfor går ikke paven lengre?
