Pastor Eriksens to feil om Frikirken

«Jeg opplever nå en ledelse som verken har kjennskap til Frikirkens historiske tradisjon, eller respekt for prinsippet om en kirke styrt nedenfra», skriver pastor Per Eriksen i en kronikk i Vårt Land 19. mai. Det er to faktuelle forhold som Eriksen går forbi i sin kritikk.

Hva har Frikirkens ledelse gitt sin prioritet i samtaler rundt samlivsetikk og homofili? Ledelsen gikk aktivt inn i samtaler med personer som er homofile og med deres familier, for å lære mer om hvordan de har blitt møtt i sine respektive menigheter (les: kirken nedenfra). Før kirkesamfunnet skulle gjøre noe annet, var det samtalen med mennesker som var viktig. Etter disse samtalene dro ledelsen rundt i kirkelandskapet og delte utfordring (og delte sorg). Dette oppfatter jeg som en dyp respekt for den enkelte menighets sentrale plass i kirkesamfunnet, men også for den primære arena der mennesker erfarer «Hva står de for i Frikirka»?

Nå kan jeg som førstegenerasjons frikirkemedlem ikke påberope meg all verdens historiekunnskap, men til gjengjeld kjenner jeg Frikirkens Forfatning (dvs lover og reglement) rimelig godt. Når Kraftverket frikirke foreslår at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal utrede et teologisk spørsmål, så vet nok noen av deres veiledere at Frikirken har ett læreorgan: Synoderådet (paragraf 16). Dette rådet er synodens læreorgan. Synoden kan sende oppdrag til synoderådet, og får i neste omgang utredninger og vedtak tilbake. Spørsmålene skal behandles ordentlig og faglig. Det er bakgrunnen for at mange menigheter ved menighetsbehandling av sak 9, støttet synodestyrets forslag. Om synoderådet velger å etablere en eller flere arbeidsgrupper for å jobbe med deloppgaver, er det bra for forankring og tillit.