Pårørende. En begynnelse. En slutt.

Gry Iversen

Enke, 43 år

Vi var unge. To barn hadde vi fått med 13 måneders mellomrom. Gledet oss over livet. Det hverdagen gav oss. Vi tok vare på leker barna vokste fra. Gjemte dem på loftet til vi en dag selv skulle bli besteforeldre.

Min mann sa alltid at han skulle bli en gammel bestefar som brukte hatt. Han elsket barn. Han ville hatt en flokk hadde han fått lov. Han var selv enebarn.

Mannen min fikk kreft

Våre barn var da seks og syv år. Dagene våre var fulle med jobb, skole, aktiviteter og charterferie til Syden om sommeren. Årets høydepunkt. To uker med sol og varme. Min mann og barna startet nedtellingen da det var 100 dager igjen til reisen.

Høsten 2017 kom som en storm. Min mann hadde fått kreft. Kreft? Han? Han hadde jo aldri vært syk. Var det mulig? Det var jo alltid han som passet på alle andre som var syke, eller trengte en hånd.

Skulle jeg bli pårørende. Jeg? Jeg ble det. Jeg ble pårørende 100 prosent uten å være forberedt. Det ble en fulldagsjobb.

Jeg har tenkt i etterkant at jeg skulle ønske jeg kunne vært forberedt. Vært mer opplagt, hvilt ut litt, gjerne vært hos frisøren, og hatt litt «egentid» før jeg fikk den jobben. Jeg var aldri forberedt på å plutselig bli pårørende.

Et epletre

Vi hadde ikke rukket å gifte oss engang. Vi skulle jo reise til USA, London, Italia nå som barna ble større. Vi skulle, vi skulle... Han skulle bare få litt cellegift før vi ble en vanlig familie igjen. Vi skulle krangle om hvem som skulle brette klær, men slik ble ikke det.

Epletreet som min mann var så glad i hadde fått masse røde epler. Datoen var 4. september 2019. Ambulansen sto igjen i gården vår. Det var spredning. Kreften hadde tatt over den trygge gode hverdagen vår. Vi måtte gifte oss. Rettigheter, lover, og regler sa vi måtte det. Vi rakk det. Sykehuspresten kom. Var han forberedt?

Min mann kom aldri hjem igjen. Han fikk aldri sett epletreet sitt igjen. Lyngen på trappen, det koselige huset vårt.

Første høst uten ham

Det ble delt ut brosjyrer på sykehuset. For pårørende sto det på dem. Hadde jeg bare hatt mer tid på å bli forberedt.

I dag har jeg plukket inn røde søte epler fra epletreet vårt. Jeg har bakt eplekake til barna.

Dette er første høsten uten min mann. Barnas far. Jeg er en etterlatte nå. Alt minner meg om tiden fra i fjor, da han døde bare 39 år gammel, uten hatt.

LES MER:

• Sykehusprest: Det er ikke alle som ønsker eller trenger den siste, store samtalen om døden. De skal få slippe

• Må vi snakke om døden? Nei, meiner psykolog som jobbar med kreftpasientar

• Erling Rimehaug: – Jeg opplever at fellesskapet med Gud vil fortsette etter døden. Det betyr ikke at jeg fortrenger dødens virkelighet