Filosofen Espen Gamlund har slitt med angst for døden helt siden faren hans døde da han var liten. Han deler denne personlige erfaringen med oss i en liten bok i Universitetsforlagets «hva»-serie, med tittel «hva er Døden?». Han har skrevet den sammen med lege og filosof Carl Tollef Solberg.

Dødsangst

Det er interessant, for det er ikke skrevet mange bøker beregnet på folk flest om døden fra et sekulært perspektiv. Det er et tema man har overlatt til religiøse.

Gamlund og Tollefsen er åpne om at de skriver på sekulære premisser, altså at gudstro og liv etter døden ikke er noe man regner med. Men de er overbevist om at det er bra å reflektere over døden, både for å forsone seg med den og fordi det får oss til å ta livet mer på alvor og være mer bevisst på hvordan vi lever det.

Hva er det ved døden som skaper angst? Hvis man ikke tror det er noe etter døden, hva er det da å være redd for? Gamlund opplever dødsangsten som angsten for å forsvinne, altså en eksistensiell angst.

Tap av liv

Den greske filosofen Epikur var en av de første sekulære tenkere, og han kom opp med en trøst for dem som fryktet døden: Det er ikke noen grunn til å frykte døden, for når du er død er du ikke lenger der og kan erfare den, og så lenge du lever, opplever du ikke døden. Den romerske poeten Lukrets føyde til et argument: Før du ble født, eksisterte du ikke. Det fyller deg ikke med angst å tenke på det. Så hvorfor da frykte for ikke å eksistere etter at du har levd?

De to norske filosofene lar seg ikke overbevise av disse trøsteordene fra antikken. Selv om vi ikke opplever døden, opplever vi det likevel som et tap at vi skal dø. Å ikke eksistere etter at vi har levd, er et tap av det livet vi hadde. Slik er det ikke med vår eksistens før vi ble født. Så lenge vi ikke er født, har vi ikke noe liv å tape.

De to slutter seg dermed til tankene til den amerikanske filosofen Thomas Nagel: Døden er et komparativt onde, fordi det ville vært bedre å kunne leve og ta mot det livet har å gi. Det vi taper når vi dør, er fremtiden.

Dødshjelp

Men dersom det livet man har igjen å leve oppleves som dårligere enn det å være død, så er ikke lenger døden noe tap. Dette gjør at de to filosofene mener aktiv dødshjelp i noen tilfeller kan være moralsk akseptabelt. De ser riktig nok problemer med å lovfeste det, blant annet hva det kan få å si for samfunnets syn på livets hellighet.

Men når livskvalitet, forstått som fravær av lidelse, blir et viktig premiss for å avgjøre om døden er et tap, undrer jeg meg på om det ikke også vil få konsekvenser for synet på livet i sin alminnelighet. Blir et liv med lidelse et mindre verdifullt liv?

Og hvorfor skal man da mene selvmord er et onde? Svaret de gir er at selvmord ikke er en rasjonell og langsiktig avgjørelse. Og man kan ikke utelukke at livet blir bedre senere (noe jo erfaringen taler for når det er snakk om psykisk sykdom).

Likevel synes jeg dette blir et litt for flatt syn på livet. Jeg tenker at livet er gitt oss som gave og oppgave. Vi kan ikke bare gi det fra oss fordi det oppleves lidelsesfullt eller meningsløst. Vi har en oppgave i å leve det uansett. Dette er noe jeg opplever som en konsekvens av min gudstro. Men er det ikke mulig å tenke slik på sekulære premisser?

Evig liv

Håpet om et liv etter døden kan gi trøst. Men på sekulære premisser må et liv etter døden avvises som ønsketenkning. Gamlund og Solberg slår seg likevel ikke helt til ro med det. Noe av oss kan leve videre, sier de. Det kan leve videre i våre etterkommere, i minnene om oss, i de sporene vi har etterlatt oss, i det vi har bidratt til i verden. Dette narrative etterlivet tar ikke brått slutt ved døden. Det vil falme etter hvert, men det har en varighet ut over livet i vanlig forstand.

Å tenke på livet etter døden på denne måten kan være et godt bidrag til etisk livsholdning. Det blir viktig hva vi etterlater oss, og dermed hvordan vi lever.

Evig liv i vanlig jordisk forstand har de to ikke sans for. Gamlund får mer angst av tanken på aldri å kunne dø enn av tanken på å skulle dø. Selv et veldig langt liv - for eksempel på et par hundre år, ville trolig bli ganske meningsløst.

De to filosofene faller ikke i grøfta der religion forklares med frykt for døden. Men de sidestiller den religiøse troen på et liv etter døden med de som lar seg fryse ned i håp om å kunne vekkes til live når vitenskapen har skapt nye muligheter, og de spør om begge deler er utslag av en manglende vilje til å forsone seg med døden.

Fellesskap med Gud

Når jeg hver dag ber bønnen «Fader, i dine hender overlater jeg min ånd», så angår det først og fremst livet jeg lever nå. Men jeg opplever at dette fellesskap med Gud også vil fortsette etter døden - fordi Gud er evig. Det betyr ikke at jeg fortrenger verken dødens virkelighet eller betydningen av å skape en best mulig verden her og nå.

I all sin åpenhet for andres tanker, opplever jeg at de sekulære tenkerne ikke helt forstår gudstroen.

LES OGSÅ: Kryptisk om livet etter døden

LES OGSÅ: Gripende om døden

LES OGSÅ: Hilde Frafjord Johnson: Historisk nederlag