Geir Hellemo

Tidligere rektor ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO

Hagia Sofia er blitt moské. Det var ikke det verste som kunne skje. Den har verken blitt ødelagt av brann eller jordskjelv. Den er akkurat like praktfull som før. Antakelig dreier det seg om det enkeltstående byggverket som har satt aller dypest spor etter seg, både i øst og vest.

Jeg tror det må være den bygningen på jord som er mest oppskrytt. Uten reservasjoner blir den nesegrus beundret for sine avsindige dimensjoner, sin dristige konstruksjon, sin avanserte estetikk og sin dype, religiøse symbolikk.

Miklagard var storbyen

Hvorfor synes jeg da at dette er så forferdelig? Ja, det er jo fordi den er så mye mer enn bare en bygning. Den ble reist av keiser Justinian, da det bysantinske riket var på sitt aller største. Og det bysantinske riket, det er ikke en hvem som helst. Det er den direkte forlengelsen av Romerriket, og det omfatter alle de tidligste kristne kjerneområdene.

Gjennom hele middelalderen var Bysants den fremste forvalteren av den kristne arven. Her var Hagia Sofia selve juvelen, hvor alle og enhver kunne se hvor strålende dette riket var. Den visualiserte det som vi med rette kan kalle for en fortryllet verden.

Slik fortonte det seg ikke bare for de som bodde der. Også Vestens mennesker så mot Bysants som en virkeliggjort eventyrverden. Miklagard var storbyen, rett og slett. Etter hvert som det osmanske riket vokste fram, ble også muslimene fjetret av denne byen som gjennom århundrer forble så utilgjengelig og uoppnåelig.

• LES OGSÅ: Professor: «Hagia Sofia er blitt moské. Men det var de kristne som startet kampen om helligdommene»

Den siviliserte verden

Det er grunnen til at erobringen av Konstantinopel ble så uendelig mye mer enn alle andre erobringer. Da Mehmet II knelte i Hagia Sofia etter erobringen i 1453, så han for seg at han overtok herredømmet over den siviliserte verden.

Tuftet på det beste fra den gamle kulturen skulle en ny verdensorden stige fram, basert på islam. Under Süleyman hundre år etterpå strakte riket seg fra Wien til Bagdad, og Istanbul strålte mer enn noen gang tidligere, der den var overstrødd med store og små kopier av – intet mindre enn – Hagia Sofia.

Da den gamle verden falt i grus etter den første verdenskrig, og det osmanske riket gikk til grunne, ble gamle motsetninger og ydmykelser aktualisert på ny. Endelig så grekerne en mulighet til å få byen sin tilbake. Og nok en gang ble de ydmyket i kampen om Konstantinopel. Den ortodokse patriarken lever den dag i dag i en slags eksil i det som han oppfatter som sin egen by.

Foto: Erlend Berge

»At Hagia Sofia blir omgjort til moské, markerer motstand og gjenstridighet overfor et Vesten som i de siste årtiene har lagt store deler av den muslimske verdenen i grus» skriver Geir Hellemo. Foto: Erlend Berge

Respektfullt støv

Jeg har alltid tenkt at da Atatürk valgte å gjøre Hagia Sofia til museum, var det ment som en form for imøtekommenhet overfor Vesten. Det var som om han ville si at han også skjønte rettmessigheten hos de kristne når de gjorde krav på Hagia Sofia.

Det var ingen perfekt løsning å gjøre den om til museum. Den ser sliten og medtatt ut etter alle disse årene, som en forhutlet sjel i et avfeldig legeme. Det er som om et musealt støv må tas bort før man kommer i kontakt med skatten bakenfor. Men i støvet ligger det nå en slags respektfullhet. Det minner om de begrensningene vi er underlagt i en splittet verden.

Jeg merker fiendtligheten

Det er dette Erdogan nå velger å endre på. Og det er det som er så trist. For det er ikke slik at muslimene i Istanbul trenger Hagia Sofia som moské for å kunne tilbe sin Gud. At Hagia Sofia blir omgjort til moské, er en religionspolitisk beslutning. Det markerer motstand og gjenstridighet overfor et Vesten som i de siste årtiene har lagt store deler av den muslimske verdenen i grus.

Vi kan si det er både hjelpeløst og virkningsløst. Men det er nå engang et tilgjengelig virkemiddel som Erdogan har innen rekkevidde for å understreke at motsetningene mellom øst og vest bare eskalerer. Det er da heller ikke til å kimse av. For det er som om han trekker respekten tilbake. Det er veldig skummelt.

Jeg merker det hos meg selv. Det er som om jeg opplever det som en fiendtlig handling mot meg og alt det jeg står for. Jeg registrerer at det er blitt slik. Men det er jo nettopp dette som gjør meg så uendelig trist.

 

LES MER:

Ole Christian Kvarme: «Min sorg handler mindre om bygningen og mer om våre kristne søsken i Tyrkia»

Kristen forstander: – Kulturarv som én gang ikke var deres. Imam: – Avhenger av brillene man har på

Hagia Sofia blir moské. – En brikke i Erdogans islamiseringsprosjekt, sier eksil-tyrker