Om å tolke religion

Det kan ofte være vanskelig å skille mellom religiøs praksis som for eksempel, bønn og offerpraksiser, fra en beskrivelse av overmenneskelige vesen. På et vis blir det en fremstilling av variasjoner over samme tema. For di menneskers handlinger i kommunikasjonen med det/ de over menneskelige vesen(er) ofte dreier seg om religiøs praksis, ja praksisen i seg selv blir ofte en beskrivelse av vesenet som tilbes, dets egenart, og satt inn i en samfunnsmessig kontekst kan det si oss mye om en kultur og dens verdier.

Man studerer i mindre grad guddommer og ånder i seg selv men ser som oftest fenomenet i en videre kontekst. I tilegg så har vi i de siste tiårene fått debatten om eurosentrisme, som går på om man kan anvende begreper som gud, guddom, religion etc, eller om de er utslag av et vestlig verdensbilde, og en slags arv fra den koloniale epoken. Med andre ord at vi tolker andre kulturelle kontekster innenfor rammene av vår egen.

Et viktig skille som jeg i utgangspunktet vil fremheve er religionen som funksjon, hvordan den praktiseres i et samfunn eller en mindre gruppe av individer, og påvirker dette samfunnet eller gruppen i deres dagligliv og forestillingsverden, også deres syn på det overnaturlige. Og på den annen side, religionen som substans, dens innhold eller teleologi, hva som karakteriserer et spesielt overnaturlig vesen, hva det representerer, eventuelt forskjellige aspekter med det. Den første av de tre artiklene jeg bruker som grunnlag her, Robert Hortons: A definisjon of religion, and it`s uses, er antropologisk forankret og har en klar funksjonell basis, det ligger for så vidt i selve tittelen på artikkelen. Han henter i første rekke sine eksempler fra den religiøse praksisen hos stammefolk i Nigerdeltaet i Vest – Afrika, men trekker også paralleller til vestlige samfunn.