Ny norsk "verdi" Religion SKAL være en privatsak.

Jeg undres på om det norske samfunnet er i ferd med å utvikle en sekulær intoleranse der ethvert uttrykk for tro som får synlige utslag må sees på med skepsis og aller helst forbys.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har hatt barn i Levangerskolen i 12 år. I en foreldresamtale med en dyktig lærer som vi liker svært godt og har stor tillit til, fortalte jeg at i vår familie regner vi de ti bud som gode leveregler som vi forsøker å leve etter. Følgelig synes ikke vi at det er greit at misbruk av Guds navn inngår som en del av undervisningen. Læreren lyttet og nikket – det var jo en kjent sak at denne faren var sokneprest, men litt forundring var vanskelig å skjule. Dagen etter forstod jeg at samtalen hadde utløst «ekstremist-alarmen» hos læreren. Da mitt barn kom hjem fra skolen ble det fortalt at læreren hadde innkalt til samtale under fire øyne. Her måtte det undersøkes om mitt barn ble utsatt for «religiøse overgrep». Heldigvis bestod vi testen. Jeg er glad for at vi har lærere som kjenner ansvar for elevene også når de får mistanke om at noe ikke er som det skal i hjemmet. Ikke desto mindre var det ganske tankevekkende for meg, at den gangen vi gav grunn til bekymring var det i forbindelse med livssynsbasert praksis.

Opplevelsen ovenfor er en av flere som får meg til å undres på om det norske samfunnet er i ferd med å utvikle en sekulær intoleranse der ethvert uttrykk for tro som får synlige utslag må sees på med skepsis og aller helst forbys. Tidlig i den valgkampen som vi har lagt bak oss kom det opp en debatt om hva som egentlig er norske verdier. Jeg har tenkt at et av de aller nyeste skuddene på stammen som kan kalles «norske verdier» er følgende: «Religion SKAL være en privatsak». Tro skal ikke vises.

Det er helt i orden at en norsk politiker gir uttrykk for et religiøst livssyn i det offentlige rom. Det vil si … det er i orden dersom trosbekjennelsen følges av en presisering: «…men min tro har ingen innflytelse på mine politiske standpunkter». For meg har disse trosbekjennelsene lenge vært bortimot ubegripelige. Hvordan er det mulig, i det ene åndedraget, å bekjenne tro på en Gud som skapte himmel og jord for så i neste åndedrag si at denne troen ikke har noen innflytelse på mine verdier, tanker og valg? De fleste politikere har fingerspissfølelse nok til å vite at ny norsk «skikk og bruk» krever at «Religion SKAL være en privatsak»

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP