Noen må høre på meg!

Noen hører de ordløse ropene fra samfunnets aller yngste i barnehagene. Derfor roper mange barnehagelærere ut på barnas vegne til Stortingspolitikere, og lokalpolitikere. «Vi må få bedre rammer, for barnas skyld! Ikke alle har det bra hos oss! Vi får ikke gitt dem det de trenger!» Det skjer i lokalaviser og i riksmedia, på TV og i aviser, og på sosiale medier. «Det står ikke bra til i mange barnehager! Vi har ikke nok hender i barnehagene. Det er ikke nok fang der når barna trenger trøst og annen omsorg. For mange små skal ivaretas av for få voksne. Vi trenger en barnehagerevolusjon nå!»

OECD, som norske politikere ellers lytter til, meldte ifra om dette i OECDs Countrynote for Norge i 1999 til norske myndigheter! De har gjentatt det senere. Barnehagene har for få utdannede barnehagelærere. Siden den gang har barnehagene hatt en formidabel kapasitetsøkning, der den største endring har vært inntoget av ettåringer, og enda yngre barn. Man har vært opptatt av kapasitet – men uten den samme oppmerksomheten på kvalitet og kompetanse og nok omsorgspersoner for de små, som kreves.

Forskere har påvist dette i sine store forskningsprosjekt «Blikk for barn» og «GoBan». Kan hende det åpnet slusene så det ble legitimt å sette ord på erfaringene, slik at også de som står midt oppe i det, barnehagelærere, nå sier ifra! De har tiet lenge for ikke å gi foreldre dårlig samvittighet. Som også barneombudet sa på Dagsrevyen den 23. januar til foreldre: «Dere må ikke ha dårlig samvittighet.» Hvorfor ikke, hvis samfunnet, som skal støtte foreldrene i deres omsorgsoppgaver, ikke byr barna god nok omsorg, vidt forstått?