Nattverd til besvær

Da jeg for første gang gikk til nattverd, hadde jeg i lengre tid kjent på en dragning mot nattverdsbordet. Men jeg holdt igjen. Jeg tok nattverd utrolig seriøst, og jeg ønsket ikke å ta et feil valg. Jeg ville ikke delta uten å være sikker på at det jeg gjorde var riktig. Det var som et være eller ikke-være for min tid i kirken. Et veivalg for livet. Flere søndager satt jeg forknytt på kirkebenken, fordi jeg ikke klarte å bestemme meg. Jeg ønsket så sterkt å være helt sikker på at jeg var klar. Det kan høres heroisk ut, men sannheten var at jeg var livredd. Redd for hva det skulle gjøre med meg og redd for ikke å kunne trekke det tilbake.

Det kostet meg mye å gå frem til nattverd denne første gangen. Det gjorde meg sårbar og liten, for ved å ta skrittene opp til alteret for å knele, blottla jeg også mine egne følelser. Jeg viste med en konkret handling at jeg var villig til å ta imot det Gud ønsket å gi meg. For første gang i livet. Det var smertefullt og fint på samme tid, en sterk og følelsesladd opplevelse. Sterkt fordi jeg turte å ta det imot, og følelsesladd fordi det kjentes riktig å ha mottatt det.

Hvorfor var det så vondt og seriøst?