Nærhetskriteriet: Oppmerksomhet er alfa og omega.

Vi opererer alle med en bias; Bias betegner en predisposisjon til fordel for en tanke, og reaksjonsmåte; som ikke sjelden leder til ikke alltid sunn subjektivitet, til favorisering og forutinntatthet. Vi ser vel alle dette fenomenet lett historisk og på avstand. Men dagens- og vår egen bias oppdager vi ikke så lett, fordi mange tror at den ikke finnes her og nå. Tidligere var man tydelig nok bundet av kulturelle-, sosiale- religiøse og politiske føringer og stemninger som førte til det vi i dag anser som begrensede standpunkter og til dels usunne holdninger. Både politisk som kirkelig f.eks. Men i dag har vi altså endelig gjennomskuet dette begrensede; vi ser i vår tid endelig klart og har så inntatt den rette og sanne posisjonen. Vi styres ikke av slike påpekte føringer lenger, må vite.

Det gjør vi selvfølgelig. Vår bias styrer hvilke saker som blir prioritert, hva vi anser som etterrettelig, og ikke minst hvilke spørsmål journalistene stiller eller ikke, hvilke virkemidler som benyttes og hva slags konklusjoner som implisitt eller eksplisitt skal tydeliggjøres. Vår bias leder ofte til verdi-impregnerte narrativer og dermed en agenda. Noen mener at det er vanskelig å unngå det tendensiøse om man skal være engasjert. Men finnes det en objektiv og ærlig tendensjournalistikk? Og hvordan kan den i tilfelle utøves? Til fordel for hva og hvem i tilfelle, og hvorfor akkurat slik? "Alle aktivister er ikke nødvendigvis journalister, men alle virkelige journalister er aktivister. Det er bare et spørsmål om å være ærlig eller uærlig" sa journalisten Glenn Greenwald, spaltist i The Guardian.

Jeg innleder med dette fordi det alltid er en god idé å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Nesten mediemessig unisont, så presenteres vi i dag for lidelser, kriser og smerter som grundig og bredt gis ansikt gjennom den flyktningekrisen vi alle nå kjenner. Journalister stiller seg midt i det forferdelige og forteller om lidende barn og voksne; ikke minst ved hjelp av skrekkelige bilder.

Nærheten til krisen og den som lider er ofte avgjørende for om hjelp blir iverksatt. Vi ser tydelig i flyktningekrisen hvordan medienes fokus definerer virkeligheten og opprettholder mediebrukernes engasjement. Og mange vil bidra med hjelp. Heldigvis (!). Men flyktningekrisen fra f.eks. Syria, Afghanistan og Irak er jo ikke ny. Det nye er at det hele kommer nærmere oss europeere og at journalistene nå tungt prioriterer og vektlegger sakene. Vi europeere får kanskje her gjennom lidelsene vi er vitne til deler av regningen for svikt og elendighet som vestens regjeringer i lang tid har bidratt til? Det er ikke engasjementet og journalistenes saksvalg som her drøftes, men hvordan saker bemøtes, og ikke minst hva som velges bort av fokus og vinklinger i de saker som behandles. Det ene motsier nemlig ikke nødvendigvis det andre - her heller.

At barn og andre medmennesker lider og dør av nød, krig, terror og sult har dessverre vært et problem tiår ut og tiår inn. De fleste krisene og ofrene har dessverre bare ikke vært prioritert fokus hos mediene. Humanitære kriser som virkelig sårt trenger medienes oppmerksomhet får bare punkt-oppmerksomhet ad hoc eller forbigås helt av samme journalister. Og vi mediebrukere lar som oftest journalistene definere vår virkelighet. Deres fokus, engasjement og implisitte verdivalg aktiverer mediebrukernes ditto. Dette er vel eksempelvis ganske tydelig når det gjelder Palestina/Israel? Journalister og vi ser det vi VIL se, og ikke det vi IKKE vil se. Så får man spørre seg hvorfor det så lett blir slik. Hvilke kriterier som skal tilfredsstilles for å få opprettholdt fokus og hjelp er altså øyensynlig ganske så betingede. Men det såkalte ´nærhetskriteriet´ er i hvert fall et av dem.

Nå er vel ikke alle så naive og tror at bare man sender sitt overskudd til land som lider, så vil nøden og problemene forsvinne. Elendigheten som eksisterer skyldes selvsagt iboende strukturelle problemer som har dype samfunnsmessige, politiske og historiske årsaker; som de regjerende myndigheter og parter ikke nødvendigvis har nevneverdig interesse av å gjøre noe med. Snarere tvert i mot, så konsoliderer og utvider enkelte stater og maktgrupper området for sin undertrykkende politikk.