Jeg kjenner meg splittet, i to. Jeg er lei av debatten rundt homofili, men jeg vet at det er viktig å snakke om det. Det er trist at mennesker stempler andre som ikke kristne, fordi de er uenig i deres forståelse av troen. Mange mennesker har snudd ryggen til troen fordi de ikke følte seg ivaretatt, fordi de føler at deres tro ikke blir tatt alvorlig og fordi deres beste følelser og muligheten til å elske et annet menneske blir stemplet som syndig. Ikke bare homofili, men mennesker som har hatt andre utfordringer, enten som fraskilte, enslige mødre, psykiske lidelser. Denne listen er allerede alt for lang.
Mange søker nærhet til Gud. Hvorfor jubler vi ikke når mennesker søker Gud? Når de tror på Jesus og tror at det Jesus gjorde for to tusen år siden får konsekvense for våre liv i dag? I stedet så krangles det om hvem som har funnet sannheten, om hva som er den "rette tro".
Jeg kjenner meg ikke igjen, når jeg leser om homolobbyister. MIn virkelighet ser annerledes ut. Virkeligheten om mennesker som har mistet troen på seg selv, sitt menneskeverd og som føler en dyp skam fordi de fant ut at de var homofile eller lesbiske. Jeg kjenner jenter og gutter som har mistet kontakten med familien sin fordi de "stod frem". Heldigvis kjenner jeg også mange som har opplevd at de kom nærmere sin kristne familie når de fortalte hvem de var. For meg handler det om å elske seg selv som den jeg er. Forandre det jeg forandre, godta det jeg ikke kan forandre og et ønske om å se forskjellen. Jeg har minst to venninner som jeg vet tok livet av seg på grunn av sin legning. Det er fordi jeg har snakket med dem om det.
