Menneskerettighetenes politiske antropologi

Kort før FN vedtok Erklæringen om menneskets universelle rettigheter (1948), arrangerte Unesco et symposium for å drøfte problemer knyttet til ideen om menneskerettighetenes universalitet. Man var samstemt om rettighetene - etter ordlyden. Om deres begrunnelse var det ingen enighet. Men det hindret ikke at i den vestlige verden ble etter hvert en bestemt ideologisk begrunnelse helt dominerende: Formålet med menneskerettighetene er fremfor alt å sikre individets frihet og integritet i forhold til statsmakt, religiøse og andre autoriteter, dominante kulturtradisjoner og konvensjoner. Men like viktig var frihet fra naturens makt over våre liv. Her formuleres en antropologi som forutsetter at mennesket har en unik verdi fremfor alt annet biologisk liv i kosmos. Denne troen har selvsagt møtt den prinsipielle motforestilling at det ikke gis noe i eller ved mennesket, i kosmos eller i natur- og kulturhistorien som kan begrunne at menneske har en særegen verdi. Denne skepsis reflekterer et (såkalt) naturvitenskapelig virkelighetssyn: Naturen har ikke noe som helst formål eller siste mening, verken "verdier" eller etiske dimensjoner.

Den moderne sekularistiske tro på menneskeverdet, konkretisert i menneskerettighetene, er et forsøk på å supplere den naturvitenskapelige verdinihilisme med en form for idealisme. Det skal redde menneskets verdi og motivere en bestemt politisk styring av samfunnsutviklingen. Problemet er bare hvordan et slikt supplement skal begrunnes. Løsningen er å forankre det i mennesket selv, dvs. i dets (selv)bevisste jeg. Dets refleksjon og tekning. For dette jeg er ikke betinget av naturprosessene. Det er tvert imot slik at den vitenskapelige erkjennelse av naturen er betinget av jegets kapasitet til å gi naturen en rasjonal struktur (naturlover). I så hensende er jeget fritt og kan fremtre med myndighet. Et slikt syn anses ikke å være i strid med en fornuftig naturvitenskaplig oppfatning av virkeligheten. For i naturen kjemper alle mot alle for å sikre sin egen overlevelse. Også mennesket søker å overleve. Her er roten til den moderne politiske antropologi som ligger bak menneskerettighetene.

Mennesket søker ikke bare overlevelse, men et «lykkelig liv» i selvrealisering og behovstilfredstillelse. Det er mulig ved herredømme over og bruk av naturvirkeligheten, noe mennesket altså skal ha rett til ut fra dets vilkår i naturen og dets egne naturlige behov. Denne retten må ikke hindres, krenkes eller oppheves. Det bør være styringsmålet for statlig lovgivning for og administrasjon av samfunnet. Sosial frihet fra tvingende fordommer, autoriteter i kulturen og frihet fra naturens tvang og dessuten økonomiske frihet til å sikre materielle forutsetninger for lykkelig selvrealisering. Dette er overordnede styringsmål. Og dette anses som en «naturlig» og fornuftig politikk, frigjort fra enhver religiøs og/eller metafysisk begrunnelse.