Matposediakonien er ikke problemet
DIAKONI: Det er verd å spørre om Den norske kirke forstår diakoni som praktisk handling, i motsetning til å forstå diakoni som strategisk tenkning og politikk.
UTDELING: – Viktigere enn å kritisere matposediakonien i seg selv, er å spørre hvilke premisser som må være til stede for at praktisk arbeid blir et utgangspunkt for kunnskapsproduksjon om politikkendring, skriver Gyrid Gunnes.
Johannes Nyborg
Takk til kollegaer Stephanie Dietrich og Bjørn Hallstein Holte for å løfte frem betydningen av at diakoni ikke kun skal være «matposediakonien», men også strukturell kritikk av fattigdommens årsaker og vekstvilkår (Vårt Land 11. oktober). Men det er grunn til å spørre om forholdet mellom matposediakoni og strukturell kritikk er langt mer kompleks enn det Dietrich og Holte tar høyde for.
Hvis vi ser på kun de siste 12 måneder, har diakonale aktører levert solide bidrag som har skapt offentlig oppmerksomhet rundt de politiske dimensjonene ved fattigdom i Norge.
Eksempler på dette er Frelsesarmeens samarbeid med FAFO om rapporten Veldedighet i velferdsstaten: Hvem trenger hjelp til livsopphold fra de frivillige organisasjonene?(2023)og rapporten I count: Bostedsløse EU-migranter i Norge (2023) fra Bymisjonssenteret Tøyenkirkens Avdeling for fattige tilreisende. Frelsearmemens rapport nådde helt frem til Debatten på NRK, og satte fattigdom på dagsorden på en måte som fikk langtrekkende konsekvenser. Så sent som 5. oktober gikk Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors sammen om å påpeke humanitær krise blant de fattigste i Norge.
