Må jeg til himmelen?

Jeg smyger nok bare såvidt inn gjennom den himmelske porten, liberalteologisk hodet i et udogmatisk sinn. Bachelorgrad i teologi fra akademisk vranglære fakultet drar også evighets CV-en ned til rusten standpunktkarakter.

Men må jeg egentlig til himmelen, er det lov å si "nei takk"? For bare tanken på savnet etter "sorgen og gleden de vandrer Tilhope" og hvilken kjennskap til livet dobbelheten i slekters gang etterlater seg, gjør det lettere for en fyr som meg å lovprise livet, fremfor Herligheten.

Dobbelheten - styrken og svakheten i våre personlige egenskaper. Våre prestekrageaktige væremåter - elsker, elsker ikke.. Jeg tror jeg vil slite med mistrivsel i himmelen. "Evig solskinn i et plettfritt sinn".. Høres ikke særlig forlokkende ut, det blir for mye av det Gode.