Lavstilen som kur for prekenen
PREKEN: Lars Petter Sveen etterlyser større formbevissthet, mens Torstein Nordal svarer at prekenen skal tale til tro. Etter mitt skjønn er det enklere å ønske at mennesker skal komme til tro enn å beskrive hvordan en preken skal formes for å fungere godt. Jeg foreslår herved lavstilen som bidrag til en slik beskrivelse.
TALER: – Martin Luther beskriver denne predikantrollen i en tekst fra 1523 om hvorfor menigheten har rett til å bedømme sann og falsk lære. Det er fordi tilhørerne kan gjenkjenne evangeliets levende stemme, skriver Sivert Angel.
Erlend Berge
Mange predikanter forsøker å tale direkte til følelsene og gi innsikt i Guds vesen i kraft av egen troverdighet, med patosdrevne prekener som resultat. Jeg vil slå et slag for en forkynnelse som retter seg mot tanken før den treffer følelsen. Den gamle teorien om talestil er nyttig til dette, fordi den viser hvordan apellformene logos, etos og patos er forbundet med konkrete språklige uttrykk.
Lavstilen beskrives som saklig og anvendelig for å gi opplysninger, mens mellomstilen appellerer til fantasien, og høystilen til sansene. Den vil få tilhørerne til å le eller gråte eller bli opphisset. Basert på poeten Vergils verk systematiserte stillæren litterære motiv for ulike stiler. Lavstilen hentet hovedpersoner fra den sosiale standen gjeter eller en dagarbeider, dens foretrukne dyr var sauer, verktøyet en stav, mens det hele utspilte seg på en beitemark.
Høystilens hovedpersoner var derimot hentet fra adelsstanden, gjerne en soldat eller en hersker, med en helts navn. Dyret var en hest, verktøyet et sverd, og stedet en by eller en borg. I stillæren tjente enkle og rolige bilder belæring, mens dramatiske vekket følelser.
