Kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

Misjon er et fy-ord for kristne unitarer – og sikkert også for alle andre unitarer. Dette skyldes nok i stor grad at unitarer opp gjennom historien har fått føle svovelstanken fra misjonskåte kristne, som med både smiger og trusler og fengsel og død har ivret for å omvende unitarer til den eneste rett og sanne treenige kristendom. En og annen misjonsgalning kan vel de fleste overleve, men det er forståelig at avsmaken for galninger avtar raskt når den ene blir til mange og det første møte gjerne varer i noen hundre år.

Nå skal det også sies at det finnes mange former for misjon, og unitarene har ikke like stor avsmak for dem alle. Den kjente unitaren Albert Schweitzer drev på med en form for misjon som mange setter høyt, nemlig det å hjelpe andre mennesker til et bedre liv. Helsevesen, skole, opplysning og hjelp til selvhjelp er alt sammen eksempler på hva unitarer synes er god misjon. Men selv denne misjonen må være så renset for alle tenkelige religiøse og kulturelle overgrep som mulig – ja, alle former for overgrep, selvsagt. Det skulle ikke være nødvendig å si «selvsagt» til dette, men som historien har vist og nyhetene fortsetter å brette ut, behøver intet være en selvfølge når det er snakk om misjonærer og overgrep.

Derfor faller også Schweitzer for unitarenes misjons-fy-ord. Han var nemlig ikke bare en altruist, men også en kulturimperialist. Fra unitarisk ståsted er det en skamplett i Albert Schweitzers ellers så gode rykte, at han aldri klarte å fri seg fra vrangforestillingen om sin egen overopphøydhet. I en av sine bøker skriver han om befolkningen i Lamarene der han opprettet sitt sykehus, at alle der er brødre og søstre, men han er deres storebror. Ja, han nevnte forresten ikke søstre, men nøyde seg med å si at de alle var brødre – så jeg legger til noen søstre for for å balansere det Schweitzer ikke hadde evner til. Hans tanker om at vi alle er en stor familie (selv om søstrene ikke nevnes) og den altruistiske innsats er nok de sterkeste grunnene til at vi her i Vesten liker å sole oss i tanker om menneskevennen Albert Schweitzer, mens man i Gabon, det landet i Afrika der han virket, har et mer nyansert bilde av mannen og tenker også på at han var en kulturimperialist. Det finnes rett ut sagt folk der som fortsatt ikke kan fordra fyren.