Kristen etikk: hva skal det være godt for?

I likhet med mange kristne har jeg undret meg stort over budskapet i Bergprekenen. Slik jeg oppfatter innholdet, omhandler det regelrett trosundervisning. Jeg må bekjenne at jeg ikke har kommet langt når det gjelder tro. Jeg ligner de som i nåde har fått møte Jesus Kristus etter oppstandelsen; "de som i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg"(Luk. 24:41). Altså, jeg undrer meg stort, og med liten tro lengter jeg etter mer av det gode. Fremdeles har jeg ennå ikke opplevet å flytte store fjell, og ikke har jeg bedt et tre om å rive seg opp fra jord og grunn, for deretter å plante det i havet.

Bare såvidt har jeg tatt til meg erkjennelsen om hvor fattig jeg er i ånden, og det gir meg, paradoksalt nok, stor glede. Når jeg leser kapitlene 5 til 7 i Matteus-evangeliet, så undrer jeg meg over hvor storslagent Jesu Kristi budskap er, hvilke mektige idealer han fremstiller, og jeg spør meg selv: kan Jesu Kristi trosundervisning - Bergprekenen - transponeres til kristen etikk? Transponering er et velvalgt ord fra musikken i denne sammenheng, fordi det betyr; å skrive om eller spille et musikkstykke eller en stemme i en annen toneart enn den opprinnelig var skrevet for.

I middelalderen gikk det en tankegang som postulerte at Jesu forkynnelse i Bergprekenen var så radikal at den ikke gjaldt alle kristne. Denne påstanden bekreftes ved første setning i kapittel 5, og det fremstår da også som en forutsetning for hvem trosundervisningen gjelder for: "Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham". Grunner man nøye over de etterfølgende saligprisninger blir det åpenbart: dette gjelder tydeligvis ikke for hvem som helst!