Kristelig nepotisme?

Nepotisme er et kjent begrep. Begrepet står i vid forstand for kritikkverdig favorisering av nære venner eller slektninger ved tildeling av ressurser, eller ved utnevnelser til stillinger og maktposisjoner. Slektskap, vennskap eller kjennskap gis uberettiget fortrinnsrett. Virksomhetens reelle behov, relevant erfarings- og yrkesbakgrunn, faglige kompetansekrav og sunn konkurranse nedtones eller tilsidesettes. Nepotisme er en form for korrupsjon (jf. f.eks. Norads definisjon på korrupsjon).

I totalitære samfunn fremstår nepotismen som utilslørt og hjerteløs. Alle forstår at «makta rår». I demokratiske samfunn som vårt eget, blir nepotismen ofte kamuflert. Om reglene til en viss grad følges, foretas tilpasninger som begunstiger enkeltpersoner. Viktige og avgjørende diskusjoner forflyttes kanskje til det uformelle bakrom hvor bare «de utvalgte» slipper til. Noen har snakket sammen. Problemet er at andre viktige beslutningstakere eller direkte berørte parter ikke vet at de har snakket, og hva de har snakket om. Stillingsannonser utformes gjerne på utspekulert vis slik at selve «saken» blir den tapende part. De relasjonelle båndene er tette, og habilitetsproblematikken blir bagatellisert eller helt ignorert. Hvem har ikke oppdaget at flere ansatte, ledere, byråkrater og saksbehandlere innenfor en og samme virksomhet, eller tilstøtende virksomheter, tilhører samme bekjentskapskrets eller er i nær slekt? Det forekommer også at lederstillinger og betrodde verv går i arv. Dette skjer ikke fordi enkeltfamilier er utstyrt med ekstraordinære ledergener, men fordi de gjennom gode bekjentskaper vet hva som skal til for å skli forbi andre og bedre kvalifiserte kandidater i køen.

Forekommer slikt like ofte i kirke-Norge som i de øvrige deler av samfunnet? Finnes det former for kristelig nepotisme? Vi bør i alle fall følge nøye med og bidra til å påpeke det vi eventuelt måtte se. Vi bør ikke ta for gitt at det står bedre til i kristne kirker, menigheter og organisasjoner enn ellers i samfunnet når det gjelder å gi slektskap, vennskap eller kjennskap større betydning enn kompetanse, erfaring, og personlig egnethet. På Transparency Internationals Global Corruption Barometer 2010/2011 finner vi en landsoversikt. Om Norge kan vi lese at "religious bodies" er spesielt nevnt blant "institutions perceived to be the most affected by corruption". Selv om korrupsjon er et bredt felt som rommer mer enn temaet nepotisme som vi tar for oss her, er dette budskapet både tankevekkende og alarmerende. Dette er altså ikke noe som bare er aktuelt å være opptatt av i den grad vi spiller en rolle som kristne misjons- og bistandsaktører i den tredje verden. Vi bør også være beredt til å feie for vår egen dør her hjemme. Det handler både om troverdighet og omdømme.