Kristelig Folkeparti – ikke lenger et riksparti?
Vil Krf være ute av Stortinget ved neste valg. Over lengre tid har Krf hatt lave tall på meningsmålingene, men slikt svinger. Det er en stund til stortingsvalget. Hva ligger bak partiets tilbakegang? En enkel forklaring er at den politiske formasjon som har stått bak Krf helt siden gjennombruddet i 1945, nå har gått mer eller mindre i oppløsning. Og i Krf er det «kristelige» blitt så flertydig at det ikke lenger kan begrunne noen samlende politisk teori eller strategi. Tre partier, Partiet de kristne, Sentrum og Krf, fisker i den samme pool. Kanskje vil ingen av dem bli representert på Stortinget til høsten?
På 1950-tallet trengte ikke Krf-politikere å drive politisk propaganda etter vanlig mønster. Krf-møter ble holdt på bedehuset. Der var partiets velgerskare. For dem som tilhørte det lavkirkelige vekkelsesfolket i statskirken og i frikirkligheten, var det selvsagt at man støttet Krf. Partiet var et redskap for Guds rike. Krf hadde sin basis i en bred og mektig folkebevegelse, godt organisert i lokale foreninger og landsomfattende organisasjoner for indre- og ytre misjon. Tenkesettet i de lavkirkelige bevegelser ble reflektert i partiets oppfatning av det politiske. Disse bevegelsene støttet en liberalistisk oppfatning av stat og samfunn. De hadde forlangt religiøs frihet så vel innen som utenfor statskirken. Det hadde den liberale «venstrestaten» gitt dem, fordi den satte frihet og folkelighet så høyt. Vekkelsesbevegelsen var i utgangspunktet ikke opptatt av at «statens offentlige religion» (Grl § 2) skulle prege folket, samfunn og kultur. Men det skulle endre seg. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble det viktig også for det lavkirkelige vekkelsesfolket å hindre sekulariseringens fremmarsj.
I 1945 stilte folk både fra den liberale Oxfordvekkelsen og den organiserte lavkirkelige bevegelsen seg bak partiet. Å få personlig kristne inn på Stortinget var den samlende målsetting. Og aktive «omvendte» kristne tok plass i nasjonalforsamlingen. Emissæren kunne få en politisk karriere gjennom Krf.
Ved mellomkrigstidens begynnelse så den lavkirkelige lederen, O. Hallesby, for seg at gjenfødte kristelige personligheter fra ulike samfunnslag skulle få akademisk utdannelse og senere innta de høyere stillinger i samfunnet. Da ville den forventede «landsvekkelsen» komme, mente han. Slik kunne sekulariseringen drives tilbake og kristne verdier prege stat og samfunn. Denne elitistiske utopi hadde røtter i den haugianske arven, men skyldtes impulser også fra reformert kristendom. Sosio-kulturelt betydde «lansvekkelsen» en klassereise for den unge generasjon innen vekkelsesfolket.
