Krig er forakt for liv
”Krig er forakt for liv”, skrev Nordahl Grieg. Norge bruker bomber som strategi for å fremme menneskerettigheter og bekjempe terrorisme. Er det noe vi har misforstått?
Norge er i krig med Libya. Seks norske kampfly har i løpet av to måneder utført 351 angrepstokt og sluppet 322 bomber mot mål i Libya, skriver Aftenposten 26. mai. Hvor mange soldater og sivile som er drept i angrepene eller hvilke steder og mål de norske kampflyene har bombet, vil den norske regjeringen ikke svare på.
Libya-krigen er Norges tredje krigsdeltakelse siden slutten av 1990-tallet. Kosovo-krigen var den første, krigen i Afghanistan den andre. Uansett hvordan man vender på det, har Norge vært en svært aktive deltaker i krig nesten sammenhengende siden 1999. Hva gjør dette med Norges som fredsnasjon? Hvordan påvirker det vår identitet som folk? Og hvilke ringvirkninger har krigsdeltakelsen i samfunnet, for eksempel ved at en stor andel nordmenn har deltatt direkte og indirekte i krig?
Dette er spørsmål som er viktig å diskutere og finne gode svar på. Men enda viktigere er det å få en skikkelig debatt om det er riktig av Norge å delta aktivt i krigene i Afghanistan og Libya. Er virkelig krig en riktig strategi for å bekjempe terror eller skape en demokratisk utvikling i Midtøsten? Og er det etisk forsvarlig å bruke en slik strategi, når vi ser hvor mange menneskeliv (flesteparten sivile) som går tapt i krigshandlingene i Afghanistan og Libya? "Rettferdig krig" var et begrep som funket for Augustin og middelalderens landsbykriger, men hvor relevant er denne argumentasjonen i dagens verden?
