Krasjlanding i ankomsthallen
Få ting er mer menneskelig enn å skille mellom folk – mellom de som mestrer, og de som faller igjennom. Og få steder blir skillet tydeligere enn på flyplassen.
HELVETE ER DE ANDRE: Vi dømmer oss selv basert på hvordan vi ser for oss at vi framstår for andre. Ikke minst på flyplassen, skriver Sondre Bjørdal.
Geir Olsen
Da den siste kofferten endelig kom ut på bagasjebåndet, var tålmodigheten slutt. Familiens yngste barn, ei jente på 2-3 år, hadde klart seg overraskende godt på flyturen, men nå lot det seg ikke gjøre å utsette sammenbruddet lenger. Det kunne blitt utløst av hva som helst. Det ble utløst av at hun ikke fikk sitte på en stabel av kofferter som trillet gjennom ankomsthallen.
Den intense skrikingen kunne høres helt ned til stablene med spesialbagasje i den andre enden av hallen. Familiens andre barn, en jente i ti-årsalderen, prøvde desperat å hjelpe. Hun insisterte på å ta ansvar for én av trillekoffertene. Hun fant fram en liten leke til lillesøsteren, som kvitterte med å kaste den bort til der en annen familie stod. Det var bare én ting å gjøre: Komme seg derifra.
Det lot seg ikke gjøre. For faren i familien stod fortsatt i kassa på tax-free butikken. Da han omsider var ferdig, forsøkte han å presse innholdet fra posene inn i en allerede overfylt koffert. En firepakning med øl revnet, så boksene trillet ut over gulvet i fire forskjellige retninger.
Bestill abonnement her
KJØP
