Kongens tale

Filmen omhandler Storbrittanias prins Albert – gift med den nå avdøde dronningmoren og far til nåværende dronning Elizabeth. Motvillig påtar han seg kongeembetet etter farens død og tar navnet George IV. Men den nybakte monarken sliter med et stamme-problem, som i økende grad sjenerer både ham og kongehuset som taler til 1930-årenes krigstruede England.

Colin Firth fikk nylig Oscar for beste mannlige rolle i sin mesterlige tolkning av George VI og hans stotrende, grimaserende fremtoning. Fortvilet og knekt over sin manglende talemestring oppsøker han en logoped (Geoffrey Rush), som benytter høyst utradisjonelle metoder i sin kamp mot stammingen. Her får man et troverdig innsyn i et stykke sann, britisk førkrigshistorie med aristokratisk gudstro, sårbarhet og stolthet, så vel som intelligent humor og avslørende ærlighet. Filmen går ennå over hele landet, og anbefales herved på det varmeste.

Mitt engasjement for filmen har nok også nær sammenheng med det faktum at jeg selv har slitt med stamming siden jeg var barn. Intet handicap har vel vært mer latterliggjort og bagatellisert opp gjennom historien enn nettopp stamming. Bare den som selv har kjent på mageknip og ansiktsgrimaser i gjentatte, fortvilte forsøk på å få sagt det man har på hjertet, med påfølgende avbrytelser og dårlig skjult humrende latter, har forutsetninger for å forstå hvilket innhogg slikt gjør i et menneskes selvfølelse. Veien til å mestre en sosial hverdag med naturlig kommunikasjon er langt fra enkel for de aller fleste stamme. Man må lære seg å leve med ulike kompensasjonsteknikker, og man må lære seg å overse krenkelser. Sist men ikke minst må man besitte en god porsjon mot, for i det hele tatt våge å by på seg selv i møte med andre. Og selv om "Kongens tale" riktignok kan by på happy ending der kongen omsider ser ut til å klare brasene til ovasjoner fra sine nærmeste, er nok virkeligheten langt tøffere enn det kan synes som.