Hver gang jeg holder foredrag om adopsjon, understreker jeg at adopsjon ikke er en rosaromantisk fortelling. Bak enhver adopsjon ligger det en tragedie – at barnet ikke kan vokse opp i sin biologiske familie.­ År­sakene kan være mange; sykdom, rusproblemer, dødsfall 
– eller sosiale utfordringer.

Mange land mangler velferdsordninger for unge enslige mødre­ som ikke får noe støtte fra barnefar eller øvrig familie. I Kina ble mange jentebarn forlatt på gata den gang ettbarnspolitikken ble praktisert strengt. I India anses ofte jenter som en uoverkommelig utgift – ikke en ressurs for familien.

LES KRONIKKEN TIL ADOPTERTE UMA FEED TJELTA: Vi må våge å utfordre «solskinnshistorien» om adopsjon

Adopsjonsforum møter rasismeproblemet

­Internasjonal adopsjon nådde en topp i 2004, og har hatt en kraftig global nedgang etter dette. I tråd med Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon skal innenlands adopsjon prioriteres foran utenlands. Flere viktige land har de siste 15 årene stanset eller redusert adopsjon til utlandet – Guatemala, Russland, Etiopia og Kina.

Adopsjonsforum har hatt kamp mot rasisme på dagsorden i flere tiår, og viktigheten understrekes med de tragiske dødsfallene til Arve Breheim Karlsen og nylig mot Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Mange adopterte har gjort en god jobb med å påpeke dette.

Adoptivforeldre må forberede seg på å hjelpe sine barn med å møte rasismeproblemet. Rasisme er et viktig tema i foreningen og var det på adopsjonsforberedende­ kurs i regi av Adopsjonsforum. Fra 2006 overtok Bufdir ansvaret for disse kursene, og der er dette temaet blitt mindre sentralt.

Adopterte barn er sårbare for psykologiske skader

Derimot er et annet tema blitt langt bedre ivaretatt de siste tiårene – fokus på tilknytning. Adopterte barn opplever flere brudd – med biologiske foreldre og med foster­foreldre eller personalet på barne­hjem. Barn som ikke har stabile voksne å knytte seg til i de første leveår, kan få store psykologiske skader av dette. Verst er det når barnet skal forholde seg til et stort antall ansatte som kommer og går på en institusjon. Barnehjem er ikke blivende sted for barn.

Adopsjonsforeningene har derfor lagt mye vekt på arbeid med tilknytning og hvordan foreldrene kan møte barnet på best mulig måte. I tillegg har vi i mange­ år arbeidet for at det kommer på plass bedre oppfølging av adopterte og deres familier slik for eksempel Danmark har klart. Det mangler spesialkompetanse om adopsjon i hjelpe­apparatet – helsevesenet, barnehager/skoler og i barnevernet. En utredning fra 2013 som viste behov for et kompetansesenter om adopsjon har trolig samlet støv i Barne- og familiedepartementet.

LES MER: Uma Feed Tjelta vil norsk solskinnshistorie om adopsjon til livs: – Nedprioriterer hjelp i hjemlandene

Overlatt til seg selv

Utenlandsadopterte har på grunn av sin bakgrunn og bagasje økt ­risiko for psykiske problemer og rus, slik Folkehelseinstituttet­ dokumenterte i 2013. De er ­andre lands barnevernsbarn. Det er utrolig at norske myndig­heter har tett oppfølging av norske barnevernsbarn som havner i fosterhjem, mens adopterte barn og deres familier som møter­ minst samme utfordringer blir overlatt til seg selv.

Foreldre som ønsker seg barn bør være glad for at de blir godkjent og valgt ut til å få adoptere barn. Barna har ingen plikt til å være takknemlige for at de blir adoptert, da de nesten alltid er for små til å ha et ord med i laget. Det går bra med de fleste, men å vokse opp i Norge er ikke en ­garanti for at livet blir godt.

Vi vet at adopterte kan oppleve­ problemer i sine nye familier. Konflikter, rasisme og overgrep kan forekomme også i adoptivfamilier. Noe kan direkte skyldes adopsjonen, mens annet kan være på linje med de utfordringer mange norskfødte barn og ungdommer også opplever. Å forklare alle utfordringer med adopsjon blir for enkelt.

Ingen fasit på hvordan det er å være adoptert

Adopsjon er komplisert, og systemet for adopsjon er blitt bedre (men ofte mer ­byråkratisk) etter at Haag-konvensjonen om adopsjon kom i 1993. Muligheten for å lete etter biologisk familie i opprinnelseslandet er blitt bedre, men fører ikke alltid fram. Å møte biologisk familie kan for mange gjøre godt, mens det for andre kan rippe opp i gamle sår og faktisk skape flere problemer enn det løser. Noen adopterte er svært opptatt av sin opprinnelse – ­andre er først og fremst opptatt av den familien og det livet de har fått i Norge. Det finnes ingen fasit. Utenlandsadopterte er ikke en homogen gruppe med felles holdninger til dette.

Strengt regulert

Adopsjon er ikke «kjøp» av barn, og er strengt regulert. Noen tar til orde for å stanse adopsjon inntil systemet er blitt bedre. Det ville i tilfelle bety kroken på døra til de tre adopsjonsforeningene i Norge, da det kreves et visst antall adopsjoner for å kunne beholde aktivitet og ansatte i foreningene. Foreningenes mulighet for påvirkning og oppfølging ville forsvinne. En bedre strategi er å arbeide kontinuerlig for å bedre adopsjonsprosesser, forberedelser av foreldre og oppfølging etter adopsjon.

Øystein Gudim

Daglig leder i Adopsjonsforum

LES MER: Rasismen rammer overalt – også adopterte

LES MER: – Hvorfor reagerer norsk offentlighet sterkere når en ung kvinne nekter å håndhilse på kronprinsen, enn når en ung kvinne drepes på grunn av sin hudfarge? spør Bjørn Bore