Kjønnsidentitet og hyperindividualisme
KJØNN: Forestillingen om at kjønnsidentitet trumfer kroppens medfødte kjønn, skaper strid. Mange av konfliktene skyldes en hyperindividualistisk individforståelse som kommer frem i teorien om selvidentifisering av kjønn.
KJØNNSIDENTITET: Grunnelementene gjenfinnes i selvidentifisering av kjønn. Slik du ønsker å være, «er» du, og andre skal anerkjenne dette. Individets følelser og valg er avgjørende, ikke kroppens medfødte beskaffenhet, skriver Pia A. Gaarder.
Paul Kleiven
Det er moderne å si at vi ikke er født med, men tildeles et kjønn. Kjønn fremstilles som et spekter. Formuleringen «mange kjønn» glir inn i språket, og kjønn og kjønnsroller blandes. Språkendringene skal komme en utsatt minoritet i møte. Men transpersoners utfordringer kan løses, uten å akseptere teorien bak selvidentifisering.
For det nye språket utvikler seg ikke i et tomrom, men uttrykker et sterkt subjektivistisk menneskesyn. I den nye individteorien er det fordommer som grupperer mennesker som hun- og hankjønn: I realiteten eksisterer bare individer i et uendelig mangfold. Høyde- og styrkeforskjeller mellom kvinner blir til et «urettferdig» fortrinn i konkurranseidrett, ikke ulikt fordelene til transpersoner født hankjønn.
Radikal individualisme
