Halvor Nordhaug

Biskop i Bjørgvin

Stortinget har et utkast til ny tros- og livssynslov under behandling. For Den norske kirkes vedkommende er det stor interesse knyttet til hvordan politikerne vil håndtere spørsmålet om kirkens valgordning. Vil de lovfeste at kirkevalget skal holdes samtidig med og i nærheten av offentlige valg?

Fra kirkens side er det noen som ønsker en slik lovfesting fra Stortinget. Argumentet er at en samordning av kirkelige og politiske valg vil øke valgdeltakelsen. Dette er utvilsom rett, og økt valgdeltakelse er ønskelig. Men etter min mening kan den gode hensikt ikke hellige ethvert middel.

Ikke vakkert syn

Jeg er enig med de innvendinger som ble reist av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) allerede i deres evaluering av kirkevalget i 2009. Dette valget var det første som ble samordnet med politiske valg. STL skriver hvorfor de var i mot denne valgordningen: «Av prinsipielle grunner mente vi det var viktig å fastholde et skille mellom statsborgerskapets allmenne rett knyttet til å bestemme hvem som skal styre landet, og det som angår den rett enkeltmedlemmer av et trossamfunn har til å delta i interne valg i sitt trossamfunn. En sammenblanding i forhold til sted og tid kan oppleves som at statsborgerskap og kirkemedlemskap hører sammen, og at sistnevnte valg handler om å delta i den norske borgers trosfellesskap.»

Det er ikke noe vakkert syn når ivrige kirkepolitikere løper til Stortinget og ber om en form for særbehandling av Den norske kirke som kommer i åpenbar konflikt med likebehandlingsprinsippet og som dessuten griper for langt inn i Den norske kirkes selvstyre. Det nytter her ikke å henvise til kirkeforliket i Stortinget fra 2008 der en demokratireform med samordning av offentlige og kirkelige valg var en del av pakken. Et slikt grep var etter min mening prinsipielt tvilsomt også den gang, selv om det kunne forsvares som en overgangsordning for å løfte valgdeltakelsen og kirkedemokratiet inn mot en ny kirkeordning. Men i 2008 hadde i det minste regjerningen en legitim basis for dette grepet i kraft av å være kirkemyndighet. En slik basis har ikke dagens politikere nå når statskirkeordningen er avviklet.

LES OGSÅ: Human-Etisk Forbund: Fjern koblingen mellom kirkevalg og offentlige valg

Historisk og verdimessig forankring

Grunnlovens hovedparagraf om tros- og livssynspolitikken balanserer mellom to prinsipper: likebehandling av alle og en viss særstilling for Den norske kirke: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. […] Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» (§ 16)

Grunnloven fastholder slik den innlysende tanken om likebehandling av alle trossamfunn, og samtidig en ikke fullt så innlysende tanke om en form for særstilling for Den norske kirke som Norges folkekirke. Etter min mening bør vi i Den norske være takknemlig for at denne balansen mellom likebehandling og særstilling blir ivaretatt. Den har solid historisk og verdimessig forankring.

Næring til motreaksjon

Men hva denne særstillingen for Den norske kirke så skal inneholde, er til enhver tid åpent for forhandlinger. På politisk hold må vi regne med at den vil komme under angrep i årene som kommer. Da er det viktig at vi fra kirkens side ikke forsøker å strekke skinnfellen lenger enn den bør rekke. En klamring til urettmessige privilegier vil lett kunne gi næring til en motreaksjon.

Det følger også av dette at dersom Stortinget vedtar regjerningens forslag og overlater til Kirkemøtet å bestemme om kirkevalget skal samordnes med politiske valg, så bør vi avvise en slik valgordning. I stedet skal vi da heller arbeide for økt oppslutning om kirkevalget langs andre veier.

LES MER:

Nesten 9000 stemte blankt i kirkevalget

Drøfter grep for økt valgdeltakelse ved kirkevalg

Trond Bakkevig: – Den norske kirke har et kompetanseproblem, ikke et demokratiproblem