Einar Vetvik

Statsviter og tidligere rektor ved Diakonhjemmet Høgskole

Vårt Land hadde i forrige uke et godt oppslag på forslaget fra Kirkerådets direktør om å kutte den økonomiske støtten til KIFO på kort varsel. Prosessen frem til dette har vært meget klanderverdig. Det er helt elementært at de som berøres så sterkt av et slikt forslag skal inkluderes.

Dessuten er det elementært at et slikt forslag krever en grundig og kompetent utredning. Noe slikt finnes ikke. Kirkerådsdirektøren fremmer et uklart forslag om hva som skal skje.

Men opplegget er at først skal Kifo fratas grunnbevilgningen. Deretter skal Kirkerådet diskutere mer konkret hva de skal gjøre med pengene. Direktøren ser ikke hvilken risiko som ligger i denne strategien og fallhøyden er stor.

LES OGSÅ: KIFO fikk krass kritikk i 2015 – forsvarer merkelappen «personlig kristen»

KIFO: en nyskaping

Det er for det første klart at Kirkerådet ikke har mandat til å fatte vedtak om stans i grunnstøtten til KIFO. Et vedtak om opphør av grunnbevilgningen til KIFO er i praksis er et nedleggingsvedtak. Dette må selvsagt etter en grundig utredning fremlegges for Kirkemøtet til avgjørelse. Jeg håper at et sindig Kirkerådsmøte denne uka vil konkludere med det.

Kirkemøtet vedtok å opprette KIFO i 1992 på bestemt premisser. Denne nyskapingen har blitt et forskningsmiljø på feltet kirke og religion som andre land misunner oss. Poenget var fra starten av et uavhengig institutt for forskning, fremfor et utredningskontor i Kirkerådet. KIFO fikk derfor en egen linje i statsbudsjettet som sikret denne uavhengigheten. Det var også et poeng for å tydeliggjøre dette at KIFO ble lokalisert utenfor Kirkerådet. Den lengste perioden av KIFOs historie var de lokalisert på Diakonhjemmet. Som forskningsleder på Diakonhjemmet fra 1994–1998 og som rektor fra 1998–2006, fulgte jeg arbeidet i KIFO på nært hold i styre og representantskap.

Trekk i nødbremsen!

Da statsstøtten til KIFO teknisk sett ble flyttet fra en linje i statsbudsjettet til å bli inntatt i Kirkerådets budsjett (2013), endret det ingen realiteter om formålet med bevilgningen. Den var fortsatt gitt til et bestemt formål på de samme premisser som tidligere. Men Kirkedepartementet glemte å ledsage endringen med den fromme bønn: Led ikke Kirkerådet inn i fristelse. Den seinere utvikling har vist at fristelsen bare vokste og nå kulminerer i direktøren forslag.

De økonomiske tider i stat, samfunn og kirke er ikke lyse. Statsbudsjettet for 2021 som snart kommer, vil nok til en viss grad bli preget av at det er valg neste år. Men dette kan også for kirken bli et meget stramt budsjett likevel. Hvis departementet og Stortinget blir kjent med at Kirkerådet har truffet et vedtak basert på den misforståelse at bevilgningen til KIFO er til fri benyttelse i kirkerådets administrasjon, kan også staten helt unødig komme i fristelse.

Hastverk og grådighet er en usunn kombinasjon. Jeg håper Kirkerådet trekker i nødbremsen, utsetter saken og forbereder den ordentlig for Kirkemøtet i 2021.

LES MER:

Kirkerådet vurderer KIFO-kutt

KIFO-forskere: «Ser vi starten på en endret norsk nattverdtradisjon?»