Kirken trenger nye helgener

Snart er det Olavsdager. Selv om vi med glede vandrer til kirkekonserter og historiske markeder i Trondheim i slutten av juli, er helgenkult for nordmenn flest et helt fremmed fenomen. Helgener blir gjerne avskrevet som noe primitivt som enkle mennesker i mer uopplyste himmelstrøk fremdeles driver med. Det er noe vi registrerer som folklore på sydentur. Og hvis helgener skulle trekkes frem som viktig, er det gjerne som opphøyde konger og prinsesser fra middelalderen som legitimerer en historisk arv.

Men helgenenes betydning er langt større enn dette. Nylig besøkte jeg noen ekte helgener, i den lille kirken i 140 Rue du Bac i Paris. Jeg kom inn i kirken på slutten av en messe. Kirken var stappfull av bedende mennesker fra hele verden, og alle knelte ned foran sakramentet, Jesu legeme, som ble stilt ut på hovedalteret.

Snøhvit i kisten. På hver side av dette alteret sto et sidealter med hver sin glasskiste med en nonne i drakt, to helgener som begge lignet på den sovende Snøhvit. Den ene av dem var Catherine Labouré (1806-1876). I denne kirken fikk hun som ung nonne besøk av Jomfru Maria og ble bedt om å lage den «mirakuløse medaljen» som nå er å få kjøpt i de aller fleste katolske bokhandlere og klostre verden over. Medaljen er intet tryllemiddel basert på overtro, men er en fysisk påminnelse om hengivenhet til Jomfru Maria.