Kirken og diakoni

KIRKEN OG DIAKONI

Diakoni skal være kirkens praktiske utrakte hånd til medmennesker med forskjellige hjelpebehov. Hvor er diakoniens plass i kirkene våre, og hvordan fungerer denne utstrakte hånden?

Kirken skal formidle hva dette betyr i praksis - det vil si nestekjærlighetsbudet - å vise omsorg gjennom nærvær, i ord og gjerninger. Men hvorfor hører vi så sjelden om viktigheten av diakoni i kirken? Tjeneste for andre er med som en av mange deler under gudstjenestens liturgi, men det er ingen tydelig tale om dette området. Diakoni er i beste fall en egen avdeling, adskilt fra gudstjenesteformidlingen. I noen kirker er det ansatt en diakon til å ta seg av diakonale oppgaver. Men hva med oss alminnelige kirkebesøkende, skal ikke vi også få høre, og bli minnet om denne viktige utfordringen? Vi vet at vi ikke blir frelst av gode gjerninger, men Bibelen sier at vi blir frelst av tro til å gjøre gode gjerninger, og at tro uten gjerninger er død tro. Hvorfor snakker ikke kirken tydelig om dette temaet? Er det på grunn av vegring mot å si noe som kan oppfattes som utidig press, og som kan høres som gjerninge-kristendom? Og skal vi ikke få hvile i nåden alene? Prester er utdannet til å formidle, og mange Bibel-tekster er krevende. Denne utfordringen er likevel viktig å ta på alvor og gå inn i med klokskap.