Kirkelig organisering uten teologi

Marit Halvorsen Hougsnæs i KA argumenterer i VL (29/6/23) for at de to ledelsesformer vi i dag har i Den norske kirke rett nok har viktige berøringsflater, men at de er vesensforskjellige. Mens hun forstår den første ledelsesform som en «maktkategori», med styring, ledelse og tilhørende krav overfor arbeidstakere, forstår hun den andre ledelsesform med basis i evangeliet, formidlingen av nådemidlene, den pastorale ledelse. Som hun sier: «En sammenblanding av begreper og språkbruk om disse forhold, er ikke tjenlig verken for troen eller for det kirkelige arbeidsliv.»

Det kan umiddelbart se ut som om Hougsnæs her søker å trekke veksler på den lutherske skjelning mellom to de regimenter, lov og evangelium, mellom det verdslige og det åndelige, det ytre og indre menneske. At mens pastoral ledelse sikter mot det indre menneske, så sikter den første ledelsesform, som hun omtaler som en «maktkategori», mot det ytre menneske.

I reformasjonen gikk det på den ene side kritikk av middelalderkirken for å bruke verdslige og fysiske maktmidler til å tvinge sjelene til lydighet og underkastelse i troen, og på den andre side gikk det kritikk mot å gjøre kirken til verdslig makt og myndighet i samfunnet. Det handlet aldri om at ikke prestens ledelse også skulle være hva Hougsnæs omtaler som «maktkategori». Hun kan leses som et ønske om å flytte skjelning mellom åndelig og verdslig makt inn i kirken, som et organisasjonsprinsipp. Det er å bomme, både i et teologisk og historisk henseende.