Kirkedemokratiet må fortsatt utvikles
KIRKEVALG: Hvorfor har vi et kirkedemokrati og hva slags ansvar skal folkevalgte ha i Den norske kirke? Det er spørsmål vi bør være opptatt av når vi tar veivalg for kirken.
ENKLERE VALG: – Det viktigste steget vi kan gjøre for å klargjøre valget for velgerne er å kun å ha kirkepolitiske lister med felles program, mener Karl Johan Kirkebø i Åpen folkekirke.
Foto: Simen Prestaasen
Det er ikke lenge til valgdagen og debatten om det spede kirkedemokratiet går. Senest i Vårt Land tirsdag 29/8, med kommentar fra sjefredaktør Bore og en artikkel hvor Arve Juritzen mener det brukes for mye penger på et valg med lav oppslutning.
Selv om vi har hatt menighetsråd i over hundre år, ble mange av premissene for dagens kirkedemokrati lagt i stat-kirkeforliket i 2008. I stortingsproposisjonen som ledet fram til skillet mellom stat og kirke og gjorde kirken til herre i eget hus står det bl.a.; «det er og viktig at dei kyrkjelege organa har legitimitet og forankring hos medlemmene. Då er det ein føresetnad at det blir gjennomført demokratiske val både på lokalt, regionalt og nasjonalt plan i kyrkja».
Det er altså hevet over tvil at det var en klar forutsetning for skillet mellom stat og kirke at det kirkelige demokratiet ble utviklet. Dette ligger til grunn for endringen i grunnlovens paragraf 16 der det nå slås fast at Den norske kirke forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.
