Leke medlemmer i leke valg

Det er greit med alt som er gjort. Derfor har jeg forhåndsstemt til i kirkevalget. Digitalt. Muligheten for digital forhåndsstemming gjør at valget framstår mer profesjonelt enn jeg har opplevd tidligere. Det står i sterk kontrast til den gangen jeg for ikke altfor mange år siden opplevde at en av kirkens valgfunksjonærer åpnet opp og inspiserte stemmeseddelen min. Jeg fikk et anerkjennende nikk, jeg hadde stemt riktig.

I år var det å gå inn på en nettside, logge seg inn med BankID, og stemme. Først var det valg til menighetsrådet. Der fikk jeg valget mellom å stemme på en liste med det ikke helt selvforklarende navnet «nominasjonskomiteens liste», eller blankt. Jeg satte et kryss ved de navnene jeg kjente. Fornuftige folk.

Leke medlemmer? Lekevalg?

Deretter kom turen til bispedømmerådet. Teksten lyste imot meg. «Valg av leke medlemmer til bispedømmerådet og Kirkemøtet». Ja, den var jo selvforklarende og inviterende. Der og da fikk jeg nesten lyst til å logge ut og droppe hele valget i ren frustrasjon.

Nå vet jeg hva leke medlemmer er, men jeg vet også godt at mange har en litt uklar forståelse av det som tross alt er et ganske arkaisk ord. Vi vet forskjellen på leg og lærd, men svært få utenfor Kirkens hus går rundt og snakker om «leke medlemmer» i dagligtalen. Er det en samskrivingsfeil? Er det lekemedlemmer? Er det et lekevalg? Når får vi kake?

Det minner mest om et skjema fra Nav. Komplisert informasjon om kompliserte ordninger forsøkes kommuniseres med juridisk presisjon på liten plass. Da blir forståelse og lesbarhet sekundært.

[ Usikker på kirkevalget? Ta Vårt Lands valgomat ]

Ukjente navn og ukjente standpunkt

Det kirkelige demokratiet har større utfordringer enn dette, men denne typen ekskluderende innforståtthet bør unngås når en henvender seg til den brede medlemsmassen. Kirken skal ha ros for å gjøre det mulig å stemme på tre varianter samisk. Neste gang vil jeg gjerne ha en stemmeordning på forståelig norsk.

Vi klikker videre i forhåndsvalget. Og der er nominasjonskomiteens liste igjen. Ja, hvem er det, og hva mener de? Si det. At nominasjonskomiteen er en liste uten program, men der en skal stemme på personer, det er ikke akkurat barnelærdom for alle kirkens over tre millioner medlemmer. Hvem er førstekandidaten? Hva mener vedkommende? Ukjente navn for mange, og ukjente standpunkt om saker de færreste egentlig har så store forutsetninger for å mene så mye om. Velkommen til kirkedemokratiet.

[ Full oversikt: Dette mener toppkandidatene på nominasjonskomiteenes lister ]

Ja til hjemmesitting

Noen vil si at den store utfordringen til kirkedemokratiet er at hjemmesitterne utgjør over 80 prosent. Det er høyt, men dette er ikke kirkedemokratiets største utfordring. Vi må ikke glemme at kirken er et medlemsdemokrati, og ikke et representativt demokrati. Det er ikke vanlig at flertallet av medlemmer stemmer i foreninger og lag.

Meningen med vårt politiske system er å drive politikk, men meningen med kirken er ikke å drive kirkepolitikk. Valg er demokratiets helligste sakrament, men slik er det ikke i kirken. Det blir mer som borettslaget. Det er fint at folk møter opp på årsmøtet, men borettslagets primære funksjon er å skaffe medlemmene boliger, ikke å gjennomføre kampvoteringer i et trangt møterom. Så har man selvsagt et eller to medlemmer som mener årsmøtet er borettslagets viktigste tilbud, vi kjenner alle noen sånne.

Mer temperatur og høyere oppslutning om kirkevalget er neppe det viktigste tiltak for å nå kirkens primære mål, samle mennesker som søker Gud.

Skillelinjer på tvers

Kirkedemokratiets store utfordring er er at uenigheten går langs så mange akser. I politikken faller svært mange stridsspørsmål pent ned langs en høyre/venstre-linje. Noen saker legger seg langs helt andre akser, som f.eks. EU-spørsmålet, som splitter partier både til høyre og venstre. Kirkepolitikken er full av EU-saker, saker der skillelinjene går på tvers av partiene.

Det er viktigere at kirken fyller opp benkeradene enn stemmeurnene

Ta striden om kirkelig organisering, som har ridd kirkepolitikken som en mare i to tiår. Det er jo ikke akkurat en folkelig snakkis som drar folk til urnene, men det er et av de store kirkepolitiske stridsspørsmålene. Her burde nettsidene til Åpen folkekirke, Bønnelista, Frimodig kirke og Nominasjonskomiteen gitt klare svar på hva de mener i saken. Det skal du slite med å finne. Skillelinjene i denne går langs helt andre linjer enn mellom listene.

Valgomatsjokket

Dette ser vi tydelig når folk stemmer på Vårt Lands valgomat. Folk opplever at de er langt mer enige med lister som står fjernt fra deres kirkepolitiske ståsted (Anonym kollega: «hva, fikk jeg 26 prosent den lista?») enn de trodde. Man kan kritisere valgomaten, men jeg tror overraskelsen mange får viser at listeinndelingen i mange saker ikke er en naturlig inndeling i kirkepolitikken.

[ Kirkevalget enkelt forklart ]

Med en stadig sterkere partipolitisering av kirken vil skiftende flertall, samarbeid på tvers, og den aktivistiske dynamikken i et medlemsdemokrati erstattes av partipolitikkens polarisering, sementering og herding av fronter. Jeg er usikker på om det vil bringe Den norske kirke nærmere dens primære mål.

Kirkens viktighet avgjøres ikke av et kirkevalg. Det er viktigere at kirken fyller opp benkeradene enn stemmeurnene. Men kirkedemokratiet er ingen lek. Det er altfor viktig til å bare være forståelig for de innvidde.